Du skal se det ordner seg...

Den siste tiden har jeg måttet kjempe meg gjennom et sosialt eksperiment som kalles russetiden. I tilleg til å være usigelig morsomt er russetiden også en mental og fysisk belastning.
En kan si jeg bor ganske sentralt. Midt i byen, faktisk. Sånn akkurat på midten av sentrum.
At leiligheten er relativt stor og det faktum at vi er fire gutter som holder hus her, fører til en del rabalder.
Det toppet seg forrige helg da min gode venn Krister Kanck fant det for godt å slenge penis ut stuevinduet og dingledingledingle til alle som passerte. Selvsagt ble det reaksjoner, og selvsagt fikk vi besøk av tre politimenn. Når de fant fire forkomne ungdommer og ikke en fest med femti-seksti stykker ble de så forfjamset at de måtte gjennomsøke leiligheten for det som måtte finnes av mer kjemiske saker, for eksempel bensin, lynol, tennvæske osv. Det var på dette punktet jeg ble vekt av en politimann med lommelykt som kom inn på rommet mitt, hittil hadde jeg vært uvitende om hva som skjedde. Bevares, jeg har ingen ting imot politiet, og konstabelen var høflig og gikk ut igjen.

Da jeg i natt skulle krype til køys sto det igjen noen på trappen min. De samme som jeg hadde bedt dra hjem hadde Thomas bedt på besøk. Thomas var dog lykkelig uvitende til dramaet som nå utspant seg på trappen. Utenfor sto nemlig Markus og ropte "Naaaaach" mens huseieren min, som tilfeldigvis var ute på byen, sto en meter unna og så forfjamset på ham. Gode gud.

Når man kommer hjem til folk er det vanlig å vise litt etikette. Det virker som om noen av de veldig gode vennene mine har inntrykk av at mitt, Thomas, Leon og Magnus sitt hjem er en nattklubb. På nattklubber kan man nemlig rope og skrike, invitere folk i øst og vest, ta en bråsjans på at man treffer toalettskåla og danse til altfor høy musikk. Og om man virkelig er i siget, kan man jo bevege seg inn i gråsona og dingledingledingle litt.
Hos oss er det derimot folk som bor. Hos oss kan man godt nyte littegrann alkohol mens man har en dyp samtale om livet og havet. Yatzi og vri åtter er også sunne aktiviteter man kan bedrive. Man kan tilogmed slå på stereoanlegget mitt og sette på en kassett eller en ipod. Man kan få et glass å ha drikke i så lenge man ikke spytter snus i det etterpå.
Men jeg begynner altså å bli lei av å ha et snes mennesker i stua mi, selv om jeg kjenner dem aldri så godt. Og jeg er møkk lei av å stå på balkongen min og si "nei, her er det ihvertfall ikke nachspiel." Og reprimaden jeg og Thomas fikk av huseier, satte ting i perspektiv for min del. Om du skulle bli invitert hjem til meg ser jeg gjerne at du tar hensyn til følgende:

1. Om man må kaste opp, henvend deg til nærmeste toalett. Om uhellet skulle utspille seg i en vask, vennligst kjøp en flaske Mudin avløpsåpner påfølgende dag.
2. Om du er invitert hjem til meg, omfatter invitasjonen deg, som i entall. Om flere mennesker skal inviteres er det jeg eller noen andre av oss som bor her som skal gjøre det.
3. Vær vennlig å ikke lage unødvendig bråk. Vi har nemlig naboer og sånt.

Min motivasjon for å skrive dette innlegget er det faktum at jeg har en for stor omgangskrets til at alle jeg kjenner kan komme på besøk samtidig. Om jeg skulle ønske en slik sammenkomst ville det vært mere fornuftig å legge den til turisthytta, taket på bybasenget, bodø spektrum eller burøya. Takk for at du ville lese mitt vesle hjertesukk, og på forhånd takk om du velger å føye deg etter mine ønsker.

Sveve over byen

Hvis du er så trett av livet at pent vær får deg til å sitte inne; da vet jeg godt hvordan du har det, det kunne vært meg.

Jeg var på konsert i går. Jeg går ofte på konsert, men i går opplevde jeg noe ganske spesielt. Jeg ble introdusert til et nytt band, Hoem & Simonsen Duo, som bestod av en elektrifisert tubaspiller og en kvinnelig vokalist. Den storslagne trakteringen av instrument og stemme var i seg selv påfallende, men det var da de spilte "the day we´re leaving town" av Magnet at ting begynte å skje. Det hele var så blendende vakkert at jeg ikke bare ble varm og god invendig, men de overveldende emosjonene kunne synes på lang avstand utenfra. Tårene rant, noe de aldri noen sinne har gjort på konsert før.

It´s such a glorious day, so come what may, you and i are off to see the world..

Jeg bærer tydeligvis en emosjonell bagasje av en eller annen sort, og det siste døgnet har jeg prøvd å komme frem til hva det var som fikk begeret til å renne over. Jeg har en iboende syk trang til å være like god som andre. Aller helst en smule bedre. Og jeg liker å tro godt om meg selv og det jeg gjør. Og jeg tror mye. Jeg både sier og tror mye mer enn jeg handler og noen ganger stopper det hele opp, og jeg innser hvor på jordet jeg er. Det er forferdelig å måtte identifisere seg med det du aldri vil bli, en person med alt for stor munn og alt for liten nese, ikke ulikt den jevne lærer i det offentlige skolevesen. Jeg har en skapertrang jeg ikke bruker, jeg har en vaskemaskin som venter på klesvasken, jeg har en framtid og et mål, men masse tid jeg ikke kan forvalte. X antall prosent av meg er fucked up!

So get into the car, we´ll watch it from afar, as the flames kiss the sky, there´s only you and i.

Jeg ønsket å fly net trappen, ut på gaten, opp i luften, høyt over hus og trær. Jeg steg til værs og så ned på byen.

Det er i stunder som dette det er godt å se ut over seg selv. Å se gjennom hinnen i såpeboblen min, som rommer det følelsesmessige vakuumet i mitt mentale mikrokosmos. Det er balsam for sjelen å bli irritert og forbannet, kanskje spesielt på folk man ser opp til. Det hviler en makaber glede i å miste respekten for andre, for når det kommer til stykket er vi alle en haug ynkelige unnskyldninger for kreaturer å regne.

Let it burn to the ground, ´cause we´re not hanging arround, it´s the day you and i are leaving town.

Jeg skal ikke klage på naboens hage, for selv har jeg en uslett plen. I all kritikk jeg gir til andre ligger det en krass kritikk av meg selv. Ofte er jeg ikke klar over det selv, men ordene brenner der inne og handlingen, selvrealiseringen, kommer til kort. Faen heller.
Jeg er ikke sur, jeg er bare veldig, veldig skuffet. Men jeg bærer med deg. Bærer du med meg?

Så håpet jeg å se at mitt eget liv var uten særlig verdi, og hvis det var så kunne jeg sveve og bli fri.



(For ordens skyld: dette bloginnlegget har null og niks med Ulrikke å gjøre.)

Exit hverdag faktor 1: Obskur jobb

I løpet av de siste 48 timene har jeg i tillegg til skolegang jobbet 6 forskjellige plasser. Jobben min er nemlig å montere, frakte, reparere, stille inn og lytte til lydanlegg. I jobben får jeg gleden av å møte ufattelig mange mennesker, både bakmenn og artister. Og hverdagen blir fort interessant når man i snitt er på fem konserter i uka. Herlig er det. I dag har jeg rigget opp annlegg på Rica Hotel, rigget ned anlegg på kunstforeninga, vært på konsert med Siri Nilsen og til slutt rigget ned anlegg på Rica Hotel.

Greit, det høres kjedelig ut, og mange av jobbene jeg drar på har en tendens til å være møkk kjedelige. Men herregud så gøy det er når konserten er bra. Forrige fredag leverte jeg FOH og PA til Maria Mena. Jeg tror hun må være en av de mest missforståtte artistene i Norge. Dama er rett og slett råbra og en artist som jeg mener er så nært man kommer en fasit på hvordan en popartist bør være. I dag sto det lokale arrangementet Kjerringråkk for tur, og jeg tror enkelte av artistene rett og slett burde studere Maria Menas låtskrivningsevner nøye.

Det aller beste med jobben min er at jeg får mulighet til å tjene helt greit med penger for å bli servert saftige opplevelser nesten daglig. I tillegg lærer jeg mye mer enn noen skole noen gang vil kunne lære meg. Noen velger å dra i militæret, noen velger å reise, noen velger å utdanne seg til lærer. Jeg velger lydteamet!

Velkommen skal du være

God aften og signet være.

Mitt navn er Svein, og med dette oppretter jeg min blogg. I mitt første blogginnlegg vil jeg gjerne skrive noen ord om meg selv.

Jeg er i skrivende stund 19 år og bor i hjertet av Bodø by. Min bopel er et kollektiv som jeg deler med mine tre kamerater Thomas, Leon og Magnus. Intill Februar bodde jeg hjemme hos mor, far, søster og bror. Så grep utbrytertrangen meg og ut kom jeg meg i en fart. Til en semi-ny hverdag som fortsatt ville inneholde skole, men med større influenser av min nye jobb, mine nye venner og min trofaste kjæreste. Om du ikke har forstått bloggtittelen min enda: livet er herlig kaotisk!
(Forøvrig i sterk kontrast til tittelopphavet, Gunnvor Hofmos dikt anno 1946).
Utover sosialt samvær i hjemmet bedriver Svein nå dagene med svak musisering, avslutning av videregående opplæring, jobbing med herlig store PA-anlegg, kjæresterier og jevnlig gjenforening med familie.

Nå er jeg trett og kommer tilbake til ovenfornevnte livssysler senere.