Natt til 1. januar forlot jeg av gammel vane konjakkselskapet hos min nabo på bruket, til fordel for det som måtte finnes av selskaper i retning mitt hjem. Å nå noen på telefon nyttårsaften er imidlertid lettere sagt enn gjort. Det endte med at jeg oppsøkte ett ølhus i sjøgata, i håp om å treffe kjentfolk. Klokka var halv 2. Det ble med forhåpningene og noen vennlige ord fra ekspeditrisen, mitt eneste gode bekjentskap i lokalet.
Akkurat da følte jeg meg helt allene og forlatt.
"Ingvar Møller ble funnet tungt lenende over sitt flisete arbeidsbord, omringet av tomme vinflasker (merket av utelukkende Argentinsk nasjonalitet), overfylte askebeger og arbeidsnotater. I hånden han førte sin pensel med, den høyre, holdt han en kjølig revolver; forklaringen på tuggen som hadde gravd ut storparten av kunstnerens bakhode."
Det var en halvtime senere, ensom og melankolsk i sofaen min, jeg kom på at min gode venn Krister Kanck kvelden i forveien hadde utbasunert sine høye tanker om å oppholde seg i Tyskerhaugen festning. Telefonsvareren ble nå et håp og en logisk forstøttning i stedet for en ubetinget avvisning. (Man har tross alt ikke dekning i en bunkers). Og ganske riktig, i Wehrmachts gamle ammunisjonslager var han sammen et par andre bekjente. Utstyrt med en nylonstrenggitar uten A-streng og leirbål delte vi tanker, historier og sanger mens rødvin og whiskey gikk på rundgang.
"Stolen Møller vilte i, dvask og dødt, var vendt bort fra et robust staffeli. Staffeliet bar et enormt hvitt lerret, fungerende som blendevegg for Møllers prosjektile hjernemasse. En dyprød rose av blod og fett strakk seg tykt over lerretets flate, alt i henhold til det gyldne snitt.
Dette var i virkeligheten Møllers endelige forsøk på å få sitt innerste ut på papiret."
Da vi gikk hjem i sekstiden morgenen 1. januar, hadde jeg en følelse av tilhørlighet og trygghet. Noen ganger er en enkelt venn alt som skal til for å holde ut.
