The ring of Elden

Jeg sitter i brakka mi på Røros. Et sjarmerende lite krypinn og den eneste plassen på settet med varmeovn. 100% jackpot! Grunnen til at jeg sitter her er musikkspelet Elden som årlig settes opp i slagghaugen ved det gamle kopperverket.

Dette er min historie. Den er ganske sann, om ikke så sannsynlig. Ikke så lett å gjenfortelle heller. Kanskje du må gjenta det for meg.

Tiden er skrudd tilbake til år 1718 da svenskene for andre gang var på besøk med dekadensens felttog. Hovedrollen er den svenske førstegangssoldaten Kalle som lengter tilbake til sin fästmö Ellen i Jämtland. Skuespillet skildrer mellom kampscenene minnene og drømmene til Kalle, og det tunge psykiske presset han er utsatt for som ung soldat som for første gang får blod på hendene.

Kalle:

Får jag fråga dej Per Åke, med striden så när

Det är en sak jag funderar på

Min bästa vän er livet, döden kan jag inte förstå

Hur ska jag kunna döde någon då

Inte kan jag fatta, inte kan jag få ro

Hur kan man leva, när man har tvättad sina händer i blod

Var han en ädel själ,

Herre bevara honom väl

Jeg drømte mareritt i natt. Det er lenge siden sist, og handlingen var nå anderledes. En periode drømte jeg nesten hver natt om han, hvor stor han var, hvor mye bedre han var. Hvordan han tok alt jeg hadde hatt i hendene sine og forgyllet det med sitt perfekte liv. Etterpå våknet jeg, gjerne i fem-sekstiden på morgenen, og fikk ikke sove igjen. I natt var det ikke slik. Jeg følte ikke misunnelsen lengre, ikke noe vedmod, bare bitterheten og smerten som hang igjen i en tynn, tynn tråd. Jeg har tenkt på hvordan det vil være å møte ham, og gud hvor jeg frykter det. Jeg vet ikke hva jeg ville gjøre. En fortrengt del av meg vil tuppe han i ballene og slå ut tennene hans, tvinge ham til stillhet. En annen del av meg vil gi ham håndtrykk og vennlige ord. Men egentlig, vil jeg bare slippe å vite av ham. Han er ynkelig, patetisk og falsk. För ett jävla krig.

Jeg våknet også denne gangen i grålysningen, men jeg var ikke våt av svette og tårer. Jeg fikk sove igjen, i vissheten om at alt lå langt utenfor rekkevidde, langt vekk fra mitt liv.

Byens menn er arbeidere. Byens kvinner er arbeiderfruer. Arbeiderne må tjenestegjøre i bergkompaniet som sloss i dalstrøkene rundt forbi, og arbeiderfruene er allene igjen i byen. Den eneste mannen igjen er den feige kobberverkdirektøren Bergmann.

Den svenske offiseren Niklas har en romanse med den lokale bondejenta Kristine. Kristine er datra til Maren, en arbeiderfrue som i realiteten styrer byen. Ei råkul dame med munntøyet i god behold. Kristine lengter bort fra den forfrossne fjellbyen, og ser potensiale i den foraktede inntrengeren.

Niklas:

Kristine, här är jag

en främling i er stad

Jag får röra vid din kind

och sen bjuder du mig inn

dörren har du så på glänt?

Kristine:

Ja hit kan du kåmma tidlig som sent

Om du vil

Niklas:

Om jag vill?

Kristine:

Om du vil

Begge:

Jag är så rädd för kärleken

rädd för at älska och förlora den igjen.

Kristine:

Men vi e her no

Det er forbudt og hemmelig. Så pinlig og pirrende. Undertrykt og lengselsfullt. Umulig og dårlig timet. En hel del adjektiv, faktisk. Men alle vet, jeg kommer til å forsvinne fra dette liv.

Jeg kommer til å dra, utforske nye landskap, se nye horisonter. Og på veien kommer jeg til å falle. Det kommer du til å gjøre også. Så hva i helvette er det å snakke om? Enkelte ting snakker vel for seg selv?

Niklas:

Kristine, elva långa år,

har jag gått i kungens kläder.

Kämpat många krig

och höstad ära och heder.

Jag är så rädd för kärleken

rädd för at älska och forlora den igen

Jag måste gå nu.

Jag måste gå nu.

Kritine:

Niklas, kan du itj bli?

Je trøng deg i natt her ved sia mi

En å snakke med

En å sove ved

SiljeH:

Eg går ingen vei,

Hvis du blir her

Niklas:

Kristine jag är nästan i vilse

Jag känner ej igen mig nu,

men jag stannar med dej här tills i morgon

Bara för det at du är du

Vi vet vel alle hvordan det gikk med svenskene. Hvorfor vi kaller dem for dumme. Kongen deres dristet seg ut på Fredriksten skanse og fikk en karamell i tinningen av en stødig norsk muskettbetjent. Svenskene trekker seg tilbake, og legger veien hjem mot Sverige. Det skulle de aldri gjort.

Kalle:

Ellen, jag fryser, jag är så rädd

Rädd att dö, ensam i natten

Drömmen jag drömde, nu bliver den sann.

Förlåt mej om du kan.

Ellen:

Kalle, jag väntar på dej var som helst

I minnen om sommar og glädje

Om inte du kommer vad ska jag göra då?

Jag är ängslig, vart bliver du av.

Ingen av svenskene kommer seg hjem. De blir rammet av storm på veien og alle dør. Og alle i publikum gråter. Jeg og, jeg og.

Ellen:

I detta krig, i detta krig

För vem ger dom sina liv?

Helt okei

Velkommen, etterlengtede sommer.

Jeg sitter i skrivende stund mutters allene i ungkarspenthouset vårt. Peter er i syden, Markus er i Lofoten, Audun er i kongens klær og Petter er på turné. Selv har jeg rundt 50 reisedøgn i sommer, så rommet mitt er et organisatorisk takras av halvfulle kofferter og skittentøy. Det er fantastisk. Deilig å komme seg vekk, få Bodø på avstand og i passelige porsjoner, rømme unna klaustrofobien.

She says it´s allright that you haven´t written or been here for a while

Just grab your things and come on over, stay with me at night

Ting jeg svært nylig har sluttet på høyst ubestemt tid med:

- Godterier

- Frisørbesøk

- Alkohol (fyll, ikke et glass vin eller en øl til maten)

- Krypiske tekstmeldinger

- Sokker med ukedager på (skuffen har blitt standardisert til utelukkende dressmannsokker)

Jeg prøvde å ha ferie for en uke siden. Etter en 12-dagers fyllekule i Harstad sa kroppen klart ifra om at jeg måtte restitueres, naturligvis i feriedagene mine hvor jeg skulle få tid til å gjøre det jeg ikke gjør når jeg er på jobb. Xbox eneste løsning. Heldigvis reiste jeg til Træna uka etter, hvor jeg fikk skru vellyd på ingeborg selnes, nils bech og maskinen. Rølpefulle helgelendinger, råttne overnattingsforhold, irritable kolleger, gode venner og en vakker, så vakker pike å hvile øynene på. Det blir ikke sommer uten.

She says it´s allright that you don´t speak the language, i know that you barely try

I love the smiths and my cigarettes and like you in my bed, but i don´t need you to get by

Topp ti festlige begivenheter hittil i sommer:

1. Nipping til hvitvin og scampi med Steinar Albrigtsen på landegode fyr

2. Relativt spontan tur til dans på Steigarheim

3. Tapasvors med Martine, Karoline og Kaja

4. Helt tilfeldig fest på moloen med wakeboard og soundsystem

5. Filmkveld med Markus, Sigrid og Ingeborg, hvor indiefilmen "Once" ble oppdaget

6. Styring av motorisert partyokse på tilfeldig nattklubb

7. Nachspiel med stappfullt hotellrom og flere kasser øl

8. Badeland med Tone, Mia, Håvard og Endre

9. Cowboylunsj med Tom Stian på rønvikfjellet

10. Mjelletur med Kvadelpop og T-dog

Jeg har dårlig samvittighet for hvordan tingene ble. Jeg var sterkt redusert, og ja, kanskje en smule psyk. Men det jeg følte for henne var helt ekte og det er det fortsatt, jeg ønsker fortsatt så gjerne at det utrolige skal skje. Jag skal sloss i dina kvarter. Men hvilken troverdighet har jeg når jeg sier dette? Hvorfor skulle hun tro på meg når jeg ikke klarer å se henne inn i øynene selv om jeg vet akkurat hva jeg vil? Selvfølgelig snur hun seg vekk selv om det var hun som ga meg blikkontakt. La det skje, en vakker dag, at hun tror meg og at jeg kan tro henne, og vi kan bli ett.

Jeg tror man må ta det man får her i livet. Jeg har blitt servert både godt og blandet, og det er kun jeg som kan gjøre noe med det som kommer i armene mine. Det kan være et fint oppdrag, antydninger til kjærlighet, øyeblikk, dårlige minner, et gammelt bilde, ja/jo det aller meste. Når alt kommer til alt er man vel sin egen lykkes smed.

She says it´s allright that you´re going to the states and you won´t be back for a while

It´s okay with you, its okey without you, either way i´m just fine

She says it´s allright, it´s allright.