Det har vært mørkt lenge nå. Midnattsolen tok aldri vekk tankene mine. De måtte gå av seg selv. Marerittene og de ensome morgentimene. De må vike, for meg selv. Jeg har sagt det så lenge; Svein, ikke dvel med fortiden. Tenk på deg selv nå. Og omsider, omsider forsvinner byrdene mine ut bakveien. Ikke noe stort oppgjør, ingen krig som må vinnes. Bare tid og håp.
Kjære sensommer, kjære kvinne, du er visselig tilbake. Og jeg har en plan.
Forbarm deg over denne fortapte mann.
