To die by your side Is such a heavenly way to die
Jeg er glad i å ta bilder. I større eller mindre grad er jeg en ivrig hobbyfotograf, og det er få ting som gleder meg mer enn å fange øyeblikk med kameralinsa. Jeg jakter etter øyeblikkene, og prøver desperat å eksponere dem med mitt camera obscura.
Fotografi er dog et krevende håndverk. Og mange ting - svært mange ting - kan ikke fotograferes. Drømmer, for eksempel. Og minner.
Det er de små minnerike øyeblikkene jeg gjerne skulle ha fotografert. Tenk å ha et bilde av det tiendedels sekundet man møter Markus bakfull på vei inn i dusjen, med ansiktet fullt av skam og skyld, en Lørdags morgen. Et bilde med akkurat lang nok lukkertid og akkurat stor nok blender til at det blir like diffust som minnet.
Jeg har et minne fra min barndom, da jeg og storebror gikk tur med vår far. Vi hadde promenert langs vår sedvanelige løype til elva, via rideranketreet, hulderberget og sommerfjøsen. Vi gikk mange slike turer, men denne husker jeg ekstra godt. Mens jeg og bror lekte i de tomme kubåsene i sommerfjøsen hadde min far gått i forveien. Da vi gikk videre, nesten fremme ved Arnplassen, kom min far hoppende ned fra oven. Han hadde klatret opp i et tre, og hoppet ned på veien forran oss. En svært så uvanlig hendelse fra min fars side, ettersom jeg aldri har kjent ham som den spontane typen.
For deg som kanskje ikke kjenner disse ekstremt lokale stedsnavnene, og hverken har møtt min far eller bror, danner du deg nok et helt annet bilde enn meg. Dog danner du deg nok et bilde. Et lite autentisk et.
Tenk å ha et bilde som gjenspeiler denne episoden til punkt og prikke. Et bilde som bærer de samme gode følelsene og minnene som meg.
Den siste tiden har vært preget av noen uheldige hendelser og omstendigheter i livet mitt. Samtidig har jeg opplevd hvor viktig nærværet av venner er, og deres tilstedeværelse har bragt meg mange gode stunder.
Peter Robertsen og Markus har hengt sammen med meg hver ettermiddag den siste uken, og sammen har vi hatt noen euforiske stunder i TV-stua vår. Vi har kommet dypt ned i DVD-boksen med Twin Peaks-eppisoder og utviklet et særegent felles vokabular bygd på Peters beinharde Steigendialekt. Det har vist seg at faktorer som heimbrent og innavl fører mye godt med seg. Jeg vil nå forsøke å male et bilde av gjennomsnittet av våre gode stunder.
Jeg, Markus og Peter sitter henslengt i TV-stua. Stua er ganske kvadratisk med parkettgulv og hvitmalte vegger. Veggen mot sør inneholder et stort vindu mot bakgården og en dør ut til balkongen vår. Bakgården vår er nok byens mest autentiske med varemottak, parkeringsplasser og garasjer. Langs den østlige veggen står det en bers sofa med sjeselong og over den henger en lang, hvit IKEA-hylle med DVD-er på. Lengst til venstre på veggen er det en dør ut til kjøkkenet hvor vi regelmessig går for påfyll av kaffe kjøpt på Coop.
På den nordlige veggen fører to store glassdører ut til dagligstuen. De er i eksotisk tre med kvadratiske ruter. Dørene står som regel åpne.
Vestveggen består av en lang TV-benk med en TV, to høyttalere og to lampetter som lyser opp bak TVen. Under TV står det et stereoanlegg, en DVD-spiller, en Nintendo Wii og en Xbox 360. På veggen henger et gigantisk banner fra Parkenfestivalen som det står LAIRO på.
På bordet står en brun kaffekanne med store, hvite blomster på. Det står også gjerne en skål med bridgeblanding eller engelsk konfekt der. Sammen med kaffekoppene står det gjerne noen brukte asjetter med rester av ristet brød og hjemmelaget bringebærsyltetøy. Her sitter vi altså, tre unge gutter. Det er en god og avslappet stemning og selv om Twin Peaksepisoden stort sett blir avbrutt av enkelte enstavelsesord og sporadiske setninger, føler jeg et fellesskap som overgår enhver samtale.
Er det ikke vakkert? Jeg føler meg priviligert som har slike mennesker og slike stunder i livet mitt. Fantasien er god til å danne bilder, mye bedre enn et kamera.
Det er de nære tingene som er viktige for oss. Jeg har mange minner, og jeg kan ikke minnes alle på en gang. Men av og til dukker dem opp, og gir meg følelsen av å ha et innholdsrikt og verdifullt liv. Selv når det regner sidelengs uten antydning til skylette i horisonten. Jeg vil avslutte dette blogginlegget med en av meg og Auduns mange bilturer, denne gang til familien Selnes sin hytte på Naurstad.
And if a ten-ton truck
Kills the both of us
To die by your side
Well, the pleasure - the privilege is mine
Kills the both of us
To die by your side
Well, the pleasure - the privilege is mine
