Jeg grep en bok jeg kjøpte tidligere i sommer om en ung tysk herremann som under andre verdenskrig valgte å verve seg til Waffen-SS. Boken (Black Edelweiss) består av den unge mannens memoarer fra ungdomstiden og den politiske vekkelsen/søvndyssingen, samt kampene på østfronten og i fraknkrike, som ble nedtegnet mens han satt i amerikansk fangenskap etter kapitulasjonen.
Boken er signert Johann Voss, et navn som i etterordet viser seg å være et pseudonym. Forfatteren argumenterer for navnevalget med at han som en verdensvant eldre mann, ikke lengre kunne stå for det han den gang skrev. På den andre side ville det være helt feil å gjøre om på beretningen han en gang skrev, ettersom den skildret følelsene hans der og da.
Johann Voss var derfor bedre skikket til å skildre fortellingen. En naiv, men ærlig, ung mann.
Jeg har tatt meg selv i å gjøre om på blogginnlegg. Enkelte har jeg atpåtill slettet. I et liv som kontinuerlig endrer og utvikler seg blir arkiveringen av mer eller mindre forbigående følelser i enkelte tilfeller overveldende. Om de bør underlegges en slik sensur er en annen sak.
Hva som er mest ærlig klarer jeg ikke å ta stilling til. Det er jo mine meninger...
Kanskje det er for sent å mene noe annet?
