Forrige uke jobbet jeg 40 timer overtid. Faktisk nok til en uke ekstra ferie. Ferien kommer nok snart. Jeg har brukt dagen i dag på å gjøre så lite som mulig. Jeg fant innpass i Markus sin usedvanlige rutine i å drive dank på mesterlig vis, og selv om rastløsheten slet i meg, var sofaen som en øde øy jeg ikke kunne reise fra.
Jeg har tenkt stygge tanker i det siste. Jeg mangler perspektiv og engasjement. Jeg føler meg rett og slett deprimert. Hva faen er jeg til kar? Hvilket liv er det jeg lever, og hva gir det meg?
Jeg jobber mye. Jeg er glad i jobben min, men jeg merker at den opptar meg i farlig stor grad. Penger får jeg nok av, og penger kan brukes til så mangt. Men lykken ser jeg lite til.
Det har vært en ulykkelig høst.
Og så var det kjærligheten da. Jeg vil påstå å kunne en hel del om den, muligens litt for mye. Kjærligheten som tar meg til nye topper og avgrunner, og som med min absolutte hengivenhet har lukket mine øyne mang en gang. Jeg har lært hva skyld er, og svik. Kjærligheten har slått meg gul og blå. Nesten ihjel.
Skyt meg.
Nei, det er aldeles ikke slik. Jeg er ikke en fortapt sjel i et gudsforlatt helvette. Jeg er ikke en gutt med mørkt hår og skjør benbygning som ikke klarer med livet mitt selv om alt står som dekket på et bedre koldtbord. Vi mennesker er så mye mer enn det våre daglige sysler opptar i oss. Og jeg, jeg er en sneversynt and i en liten dam. Eller kanskje en hund.
Lykken og kjærligheten lar vente på seg, men jeg kommer til å forfølge den som om den var en dødsdømt mygg på underarmen min. Jeg vil finne lykken, den veldige lykken jeg selv har opplevd.
Og jeg vil gjøre henne lykkelig.
Og jeg vil gjøre henne lykkelig.
I stedet for å overøse teksten med setninger fra mer eller mindre meningsfulle innslag av populærmusikk, velger jeg å publisere en relativt eksklusiv spotifyliste: værsågod
