Det startet 18. juni. Til fordel for Festspillene i Nordnorge droppet jeg avsluttningsseremonien for Bodin videregående og dro til den gudsforlatte byen Harstad. Siden har jeg fartet rundt i nordnorge for å henge opp høyttalere og skru på knapper. Nå kommer den fulle og hele utgreining om min sommer. Del gjerne opp lesningen i mindre dåser eller bolker om du blir trøtt og svimmel.
Juli
Jeg og Ulrikke dro til Brighton for å besøke søsteren hennes. Brighton er en havneby en times togtur sør for London med en flere kilometer lang sandstrand og sjarmerende
bebyggelse. Selv om jeg aldri har vært på noen middelhavsøy fikk jeg en følelse av å være det. Befolkningsmessig består Brighton av en herlig miks av ny-veivere, punkere, nyrike, måser, snobber, kjendiser og homofile. Før vi kom til Brighton var vi innom Oslo og badet i Frognerbadet. Siden dro turen til London hvor vi bodde på herlige easy hotell i Paddington. Vi bestilte middels stort rom med vindu, noe som i easy-verdenen betød en og en halv kvadratmeter gulvplass, et bad i god caravanstil og et vindu som førte ut til en korridor i hotellets kjeller. Selv om jeg måtte ha døren til gangen åpen for å åpne kofferten, passet det oss ganske så
utmerket å bo der. I London dro vi til Oxford Street hvor jeg f
or første gang på det jeg kan huske kjøpte nye klær.
Dag to dro vi til Hyde Park og promenerte før vi tok toget til Brighton.
Ulrikke var som vanlig så vakker og god som bare Ulrikke kan være.
Brighton var en stor opplevelse. I Lanes of Brighton lå det meste man kunne tenke seg av små butikker. Vinylplater, sko og urmacho bekledning sto på plakaten for min del, og
jeg dro ikke akkurat med uforrettet sak med unntak av en matrosdress som jeg ikke så meg kapitaldyktig til å kjøpe. Ulrikkes søster Lisa og hennes samboer Charlie bød oss på husly og eksepsjonell oppvartning. En av sommerens definitive høydepunkter var da vi dro på en ekte sushirestaurant og siden endte opp på den finske restaurantet Nordic Ligths. Dagen etter skulle puben arrangere konebærekonkurranse, og jeg var akkurat edru nok til å ikke melde meg og Ulrikke på. I stedet for å bære på Ulrikke uten en praktisk årsak (såklart hender det at jeg bærer henne rundt om kring) dro vi på stranden neste dag. For en likblek nordmann ble pigmentforandringen rosa i stedet for gylden, og resten av turen ble det rett og slett vanskelig å bevege seg. Nok om det. Det var en alle tiders ferie.
Vel hjemme i Bodø dro jeg rett til Trænafestivalen på jobb. Jeg fikk gleden av å jobbe med storheter som rockettothesky, Petter Carlsen, The New Wine, Jens Lekmann, Juvelen og ikke minst Kråkesølv. X Rockekompani tok også turen for å lage øyas koseligste krypinn og konsertsted. Å ha kompiser man kan henge ut med mellom slagene var ubeskrivelig tilfredsstillende for en smått stresset sjel. Eneste minuset med denne turen var festivalledelsen sin magiske evne til å ødelegge for seg selv. Her er det en rekke ting jeg lar være å gå inn på. Selv ble jeg og mine kolleger lovet en "nightliner" til å overnatte i. En nightliner er en buss med høy standard og gode senger i. Det vi fikk var tidenes mest shabby turnébuss som vi atpåtill måtte dele med noen tilreisende trøndere fra storåsfestivalen. Kjempeball!
De neste ukene ble et mas. Ulrikke jobbet på bestemor Wenbergs campingplass, jeg jobbet natt og dag med pakking og sjekking av utstyr, Michael Jackson ble gravlagt, og hjemme i Storgata fikk jeg altfor lite tid til å henge ut, ikke minst med Audun som nylig ble romkamerat. Helga etter Træna dro jeg til Sørarnøy med Banana Airlines. Til tross for 500 fritidsbåteiere på rølpefylla ble dette en riktig trivelig tur med sightseeing og pesse bra overnatting på Krokholmen. Mellom slagene i Bodø fikk jeg tid til å ta noen turer med kveldsbussen til Fauske for å besøke Ulrikke på campingen. Fauske Camping er en magisk plass hvor forbausende mye skjer. På en av disse turene, jeg husker ikke eksakt hvilken, fikk vi gleden av å hjelpe en franskmann hvis kone lå i campingbilen og holdt på å dø av et akkutt anfall av ett eller annet. Jeg satt midt i middagen da den noe fortumlede franskmannen kom inn, og vi tolket det dithen, for det meste på grunnlag av gestikulering, at noe skummelt skjedde. Vi ringte ambulanse, og brukte en del tid på å forklare ham at noen kom for å hente dem. Hverken jeg, Ulrikke eller bestemor kan fransk, men det hele gikk seg til da Ulrikkes mor kom oss til unsetning med sitt glimrende franske vokabular. Det ekleste i hele situasjonen var dog det faktum at jeg satt og spiste middag. Skulle jeg fortsette å spise mens vi ventet på ambulansen? Jeg gjorde et tappert forsøk, men fant det mer fornuftig og sympatisk anliggende å vandre nervøs rundt. Hva ville du gjort?
Vi skal nå bevege oss ned i sommerens dypeste avgrunn. Jeg og en kollega skulle til Sandnessjøen for å avvikle festivalen syvern. Som transportmiddel fikk vi den dårligste lastebilen som kjører på fire hjul, det vil si, vi holdt på å miste ett på veien så det kunne fort blitt tre hjul og ingen lastebil eller meg og kollega i det hele tatt. Fremme i Sandnessjøen regnet det sidelengs og jeg lurte døden for andre gang på denne turen da 800 kilo med høyttalere falt ut av lastebilen. Englevakt og en tapper bærehjelp som dyttet meg unna gjorde at det gikk forholdsvis bra. Bærehjelpen måtte dog sy fire sting i hodebunnen.
En slående besynderlighet med Sandnessjøen er at innbyggerne ser ut til å hate plassen like høyt som meg. Hele helgen var det totalt 800 innbetalende på en arena som lett kunne ta 4000. Tross den dekadente stemningen fikk jeg gleden av å skru lyd på en rekke artister, deriblant 22, Kaja Bremnes og los Horibles.
Festivalopplevelsen nådde nye bølgedaler da jeg og min kollega drakk oss gode og skjeløyde den andre kvelden. Vel fremme på hotellet virket ikke nøkkelkortene til rommene våre lengre. Nede i resepsjonen fikk vi vite at festivalen hadde booket hotell for en av tre netter. GRATULERER! Hotellbetjeningen hadde atpåtill vært så hjelpsom at de hadde pakket baggasjen vår. De hadde altså pakket skittentøy og toalettsaker og gudene vet hva. Veldig behagelig. Episoden endte med at vi ble kjørt til motellet Napoli utenfor byen. Klokken var da fire på natta. Man skulle tro at det var en lettelse å sette seg i lastebilen og kjøre hjem etter dette, men det faktum at en olabil ville vært et sikrere og mer effektivt transportmiddel gjorde ikke underverker for til værelsen. Denne dagen fikk jeg også en telefon fra Audun om at vår gode venn Elias hadde drukket seg litt for full i leiligheten vår. Halvannet kilo reker, en halv flaske whisky og X antall glass rødvin hadde funnet veien ut på sengen min via magesekkens reverserende reflekser.
Jeg skal aldri tilbake til Sandnessjøen. Og Elias, du er skyldig meg ei kasse brigg.
August
Den førte august dro jeg til Hamarøy og åpningen av Hamsunsenteret. Mine arbeidsoppgaver i denne sammenhengen var å bistå åpningsforestillingen gruv ikke for det med teknisk kompetanse. I motsetning til Sandnessjøen viste Hamarøy seg fra sin vakreste og mest solfylte side. Jeg hadde imidlertid tatt høyde for regn og minusgrader, og lengselen etter shorts og caps holdt på å gå over til det rene vannvidd. Det ble noen slitsomme dager i steiksola med alskens utfrika skuespillere og regissører omkring meg. Det toppet seg da jeg måtte være edru på DDE-konsert.
Enden på sommerens vise ble at Ulrikke flyttet til Trondheim. Det er vel ikke så mye mer å si om det.
