This is the first day of my life
Swear i was born right in the doorway
I en samtale med en god veninne på et av Bodøs fineste ølhus, fikk jeg høre at året hadde vært forjævlig mot henne, og etter en kjapp diskusjon kom vi frem til at 2009, på et helt generelt plan, var et forjævlig år. Dette var året min skepsis til videregående skoleopplæring fikk sin absolutte bekreftelse, det var året da drømmer braste i det øyeblikket de ble realiteter, og året da følelser og tillit i andre menneskers retning ble satt på prøve. Bare enkelte av dem besto.
2009 går nok en dag i glemmeboken min, men enkelte minner vil jeg gjerne dele.
And you said, this is the first day of my life
I´m glad i didn´t die before i met you
Jeg husker det som i går, den helgen i Mai da jeg var i lofoten på en kreativ samling for jobben min, som også skulle bli mitt faste arbeidssted etter skolen. Etter timer med møter om visjoner for fremtiden og evaluering av firmaets status dro vi på sjørafting med turistsenterets båter. Vi klamret oss til ripa mens sjøsprøyten sto mot oss og en rekke nautiske mil ble lagt bak oss. Om det ikke hadde vært for båtførerens erfaring og sikkerhetsinstrukser hadde båtturen vært livsfarlig. Og jeg tenkte der jeg satt, med et tau jeg holdt i som eneste sikring, at om jeg faller av båten og knekker nakken og det hele skulle være over på et øyeblikk, ville det ikke bry mitt store ego det minste. Jeg hadde en familie som var glad i meg og en kjæreste som var trofast. En skolegang preget av gode karakterer og en fremtid som lå klar. Det hele lå til rette for meg, så hvorfor ta på vei om jeg endte på vestfjordens bunn. Jeg hadde oppnådd noe!
Naturligvis ble jeg hegende fast, jeg er jo ikke gal heller.
...these things take forever
I especially am slow
Jeg har skrevet om sommerferien min tidligere i bloggen, og opplevelsene er skildret godt der. Mye kan sies i ettetid, men slikt kan man like gjerne la ligge. Det gjelder vel å leve i nuet.
Jobben min har krevd mye av meg dette året. Møtet med det virkelige arbeidslivet kom som et sjokk og jeg ble langt på vei overveldet av ansvaret som fulgte med jobben. Alle må vel ta ansvar i sine respektive jobber, for eksempel kan det få katastrofale følger om en ansatt i postverket mister et brev underveis som kan bety være eller ikke være for noen helt andre. Jeg skjønte vel fort at om jeg ikke gjorde jobben min, kom ikke ting til å skje. Og i motsetning til på skolebenken, der oppgaver blir lagt døde over natten fordi de ikke betyr noe for noen utover deg selv, er det faktisk enkelte som er avhengige av at jeg gjør jobben min for at det skal skje noe. Om jeg dummer meg så til de grader ut at en artist velger å pakke lekene på grunn av slett arbeid fra min side, kan jeg ødelegge en konsert for opptil hundrevis av mennesker, for ikke å snakke om problemene jeg setter arrangøren i.
Men så var det minnet. Det sterkeste minnet fra jobben min i 2009. Jeg og min kollega Tom Stian hadde fått i oppgave å rigge og gjennomføre konsert med Joddski på Aspmyra en regnfull søndag i oktober. Beleilig nok har vi en lastebil som kan gjøres om til scene, og lure som vi var designet vi også et lydanlegg som skulle kunne dekke en hel fotballarena og atpåtill fraktes i helinga med jekketralle! Slike vågestykker fører til en rekke nervøse prosesser i hodet, og de var det mange av før vi fikk vår endelige bekreftelse på at det virket. Jeg koblet noe så enkelt som en iPhone til mikseren og dro nevrotisk opp master-spaken i håp om at det skulle bli lyd. Og lyd ble det! Det var en euforisk følelse å kunne stille seg øverst på toyotatribunen på andre siden av banen og kjenne basslagene fra subwooferne slå i mellomgulvet. Vi la oss med et smil om munnen den kvelden, og til uka ventet det en fridag.
Of these things there´s no telling, we´ll just have to wait and see
But i´d rather be working for a paycheck, than wait in to win the lottery
2009 var året som ga meg juling jeg aldri har fått før, men som også brygget på mye godt. Sårene gror og tiden flyr, og det er i gryningen av årets siste dag jeg skriver disse oppblåste og smått banale linjene om året som har gått. 2009 var året som drepte Michael Jackson, og for min del kan det være året som bærer byrden for verdens stakkarslige påbegynnelse av 2000-tallet. Jeg har imidlertid trua på 2010. Det kan bli jævlig bra.
Skål mine venner, for det som er forbi og for det som skal komme. Skål for møkkaåret 2009!
