Jeg er mye galere enn du tror. Langt fra så selvsikker som de syke øynene mine tilsier. Langt fra så rakrygget som ryggen min er rak. Jeg stopper ofte opp forran speilet og spør meg selv
Hva
holder du på
gjør du egentlig
?
Hvorfor
er det så enkelt
ikke
?
Og hverdagen går sin gang, og du er ikke her. Jeg leter, herregud hvor jeg leter. Jeg har kjørt forbi huset ditt så ofte, i fem kilometer i timen og sett opp. Ikke ned, aldri ned. Jeg har sittet i salen, langt bak og hvilt øynene mine på det vakre, og drømt meg vekk. Jeg har sittet enda lengre bak og lyttet til en nærstående mikrofon gjennom headsetet. Jeg var på skolen din, for kanskje ble du da overrasket om du fikk se meg. Kanskje du ville bli glad, og fortsette å smile når jeg hadde gått. Nei, så enkelt var det ikke.
Det hendte jeg løp langs jernbaneskinnene. Små støvler og grønne bukser. Sville for sville og stein etter stein. Jeg løp gjennom åsentunellen, dum som jeg var. Den virket ikke så lang, om man sto i rett vinkel kunne man se at det var en åpning på andre siden. Men den var lang og det var mørkt. Og jeg var livredd og i villrede om jeg skulle gå tilbake eller fortsette.
Det er ikke så lett å finne deg når jeg sliter med å finne meg selv.
Vi er overflatiske og upersonlige og snakker om andre. Oss snakkes det nok om allerede. Det virker som at alle gjør det noen ganger, vi har ingen rett til å være oss selv og finne hverandre. For du er så bra og spesiell og fin. Og jeg, jeg er høy. Og oppfører meg som en gammel mann. Men de vet det vel, at jeg ikke aner hva jeg gjør, for hele tiden skal det forhandles, hele tiden skal det hviskes hemmeligheter i øret mitt om hva du egentlig vil. Og jeg tar imot skamløst og skammer meg.
Tenk om jeg hadde vært der. Den kvelden jeg kom hjem og merket at noen hadde sittet i sengen min. Tenk om grunnen til at det var rødvin på puta mi, var at du skvatt da jeg åpnet døra, og du slo igjen macen min og lo usikkert. Eplekjekt ville jeg vel sagt at du ikke ville finne noen hemmeligheter på den, og det ville vært ufattelig dumt sagt, for det var slett ikke hemmeligheter du lette etter. Du ville heller dele.
Tenk om jeg hadde satt meg ved siden av deg, og vi hadde begynt å snakke slik vi ikke fikk snakket forrige gang vi var der. Og denne gangen ville du kanskje ikke frøset til is når jeg la armen min rundt deg. Og kanskje kunne vi snakket eller vært stille i flere timer. Til vi ble så sultne at vi ikke orket å stå opp.
De kan si hva de vil. Vi kunne rømt herfra, ihvertfall i euforiske stunder, om ikke for alltid. Vi kunne sveve over byen. Og de hadde ikke trengt å vite noe om det, for de så ikke oss. Det var vi som så dem, og sånn hadde det vært hele tiden.
