Sveve over byen

Hvis du er så trett av livet at pent vær får deg til å sitte inne; da vet jeg godt hvordan du har det, det kunne vært meg.

Jeg var på konsert i går. Jeg går ofte på konsert, men i går opplevde jeg noe ganske spesielt. Jeg ble introdusert til et nytt band, Hoem & Simonsen Duo, som bestod av en elektrifisert tubaspiller og en kvinnelig vokalist. Den storslagne trakteringen av instrument og stemme var i seg selv påfallende, men det var da de spilte "the day we´re leaving town" av Magnet at ting begynte å skje. Det hele var så blendende vakkert at jeg ikke bare ble varm og god invendig, men de overveldende emosjonene kunne synes på lang avstand utenfra. Tårene rant, noe de aldri noen sinne har gjort på konsert før.

It´s such a glorious day, so come what may, you and i are off to see the world..

Jeg bærer tydeligvis en emosjonell bagasje av en eller annen sort, og det siste døgnet har jeg prøvd å komme frem til hva det var som fikk begeret til å renne over. Jeg har en iboende syk trang til å være like god som andre. Aller helst en smule bedre. Og jeg liker å tro godt om meg selv og det jeg gjør. Og jeg tror mye. Jeg både sier og tror mye mer enn jeg handler og noen ganger stopper det hele opp, og jeg innser hvor på jordet jeg er. Det er forferdelig å måtte identifisere seg med det du aldri vil bli, en person med alt for stor munn og alt for liten nese, ikke ulikt den jevne lærer i det offentlige skolevesen. Jeg har en skapertrang jeg ikke bruker, jeg har en vaskemaskin som venter på klesvasken, jeg har en framtid og et mål, men masse tid jeg ikke kan forvalte. X antall prosent av meg er fucked up!

So get into the car, we´ll watch it from afar, as the flames kiss the sky, there´s only you and i.

Jeg ønsket å fly net trappen, ut på gaten, opp i luften, høyt over hus og trær. Jeg steg til værs og så ned på byen.

Det er i stunder som dette det er godt å se ut over seg selv. Å se gjennom hinnen i såpeboblen min, som rommer det følelsesmessige vakuumet i mitt mentale mikrokosmos. Det er balsam for sjelen å bli irritert og forbannet, kanskje spesielt på folk man ser opp til. Det hviler en makaber glede i å miste respekten for andre, for når det kommer til stykket er vi alle en haug ynkelige unnskyldninger for kreaturer å regne.

Let it burn to the ground, ´cause we´re not hanging arround, it´s the day you and i are leaving town.

Jeg skal ikke klage på naboens hage, for selv har jeg en uslett plen. I all kritikk jeg gir til andre ligger det en krass kritikk av meg selv. Ofte er jeg ikke klar over det selv, men ordene brenner der inne og handlingen, selvrealiseringen, kommer til kort. Faen heller.
Jeg er ikke sur, jeg er bare veldig, veldig skuffet. Men jeg bærer med deg. Bærer du med meg?

Så håpet jeg å se at mitt eget liv var uten særlig verdi, og hvis det var så kunne jeg sveve og bli fri.



(For ordens skyld: dette bloginnlegget har null og niks med Ulrikke å gjøre.)