Memo

Jeg har tilbragt ei uke i Harstad som har bydd på noen langtekkelige pauser midt på dagen. Et hittil ukjent fenomen. Mens jeg satt i en gymsal på sentralskolen, og mine arbeidsoppgaver var utelukkende representative, begynte jeg å tenke på årene jeg tilbragte på Støver Skole, og ut ramlet to stykker tekst. Tunge, tunge ting som jeg ikke visste at jeg hadde behov for å fortelle om.

Om du klarer å komme deg gjennom dette blogginnlegget fortjener du medalje.

Piken.

Tanker om livet etter var i bunn og grunn fjerne. Jeg viste at jeg sannsynligvis skulle bli pilot eller rockestjerne, og at en fornuftig alder å gifte seg i var 23. Det var ingen tvil om vår herres allmektige eksistens og hjertet var på venstre side, ganske nært midten.

Jeg pleide å ligge våken om kveldene og tenke tanker om at jeg var på Titanic eller i en mesterlig snekret trehytte i skogen med Melanie C.

Den blondeste piken som alle ville ha vakte også lengsler i meg som jeg ikke hadde grunnlag for å forstå. Ikke visste jeg hvordan jeg skulle forholde meg til henne, og ihvertfall ikke hvordan jeg skulle sette de instinktive følelsene mine til live. Hun var et eneste stort sudoku. Men min tur kom også. Og jeg studerte disse mellommenneskelige forholdene med argusøyne. Slo opp i leksikon og greier. Jeg forberedte meg på det verste.

Triumfen over å holde en ung pikes hånd ble så besynderlig overkjørt av angsten. Jeg holdt kjeft og gjorde det hun ville. Det skulle danses roligdans til Shakira og A1 og etterpå, gjerne i en eller annen lek, skulle det kysses til ansiktsmusklaturen ble satt ut av spill. Når noen fyrte opp Scooter eller Linkin Park skulle man trekke seg tilbake. Akkurat det der forsto jeg aldri, og det ødela nok en hel del.

Jeg tenkte mye på Nirvana, først og fremst på bandet. Tenk for et liv han hadde levd, Kurt Cobain. Han elsket seg nok ihjel. Tenk at Dave Grohl ble vokalist i Foo Fighters, og hvor i helvette ble det av Chris Novoselic? Nevermind.

Jeg var 13 år da jeg første gang lot meg bli hodestups forelsket. Det var på den tiden mor lot meg overta mobilen hennes. Hun var femten (!!) og vinket til meg fra skolebussen hver morgen. Hun hadde langt, blond hår, et aldeles forførende smil og et bryst med klare antydninger til utvikling. Pengene mine gikk fra å samle på lekepistoler til å finansiere et horribelt kontantkortforbruk. Mine nest viktigste eiendeler etter mobiltelefonen var mors gamle gitar og Lillebjørn Nilsens gitarbok og kasett. "Oh Carol, i am but a fool"
Vi pleide å snakke om alle de slemme guttene og jentene på ungdomsskolen hennes, og den to år eldre kjæresten hennes i Stavanger som jeg ikke ante at hun diktet opp. Jeg husker da jeg besøkte henne en kveld. Jeg forsto ikke før lenge etter hvor galt det hele var. Det var ikke antydning til rot på rommet hennes, og allikevel var mitt nærvær pinlig. Alt var så hvitt og livløst, det var så voksent og systematisk. Vi så Scoobie Doo og jeg fikk gi henne en lang klem etterpå.

Forelskelsen endte brått en kveld på parkeringsplassen utenfor Støver Helsestasjon. Jeg aner ikke hva det var vi kranglet om, men hun gråt og ropte at jeg hadde ødelagt alt. Jeg kunne kanskje ha omfavnet henne og holdt henne tett intill meg til hun holdt opp, men jeg var for ung, for redd. Jeg satte meg på sykkelen og beinet hjem gjennom regnet. Våt, kald og så uendelig misforstått.

Hun og moren flyttet sørover høsten etter og la bak seg alt det vonde. Det er bare tre år siden jeg glemte mobilnummeret hennes nå.

En venn i nøden.

Etterhvert så jeg hvordan han slet seg gjennom dagene. Han hadde aldri hatt noen på sin side. Til og med de andre som ikke passet inn i mengden lot ham være allene med seg selv. Aldri hadde han fått byttet pokemonkort, selv om han satt på den desidert største samlingen. Han fikk aldri spille fotball på den slitte grusbanen eller sitte i dessene. Slik var det med ham, isolert og tilsidesatt. Han ble taus og mistet sin barnlige glød, den barnslige sjarmen som de andre utstrålte. Og de andre forsynte seg skamløst av det som ble tatt fra ham. Det eneste han klarte å kommunisere var sinne og fortvilelse. Han slo og sparket og brølte. Tusen barnehender lappet til ham, og grusomt nok som det virket, var nok volden en av hans små gleder. Når noen responderte, besvarte handlingene hans, bekreftet guttens eksistens. Nei, det var aldri volden som ødela for ham, det var ignoransen. De ordene som han aldri fikk høre. De elementære kontaktbehovene som aldri ble stimulert.

Jeg tror jeg skjønte det etter den dagen i skolegården da jeg som en av mange oppnådde kontakt med ham. Ikke var det første gang vi hadde forsøkt å rundjule hverandre, men denne gangen var det noe veldig intenst over det hele. Vi hadde blitt større, sterkere, mer utslitt. Og da jeg holdt ham i noe som må ha vært et smertefullt grep kjente jeg at det sprakk i overarmen min. Jeg kunne kjenne tennene hans bore seg gjennom huden, kjøttet som strittet imot med muskler som var i ferd med å revne. Jeg hørte det dyriske, paniske, hjelpeløse hylet hans, og i det jeg glapp taket rant det blod og spytt nedover albuen min.
Klokken ringte inn til femte time og vi gikk hvert til vårt.
Men noe skjedde med ham da jeg glapp taket og trakk meg unna. Vi ble venner etter denne dagen.

Vi hadde oppnådd en form for respekt for hverandre. Og jeg var blitt modig. Jeg turde å stikke meg ut av mengden, om så bare for en ledig stund, for å slå av en prat med ham om noe som interesserte meg sånn helt på det jevne. Denne lille harmonien og forståelsen vi hadde mellom oss gikk de andre barna hus forbi. Når jeg var med ham var jeg usynlig for de andre.
Dette gjaldt naturligvis ikke de voksne. Lærerinnene lot seg henrive av min stakkarslige oppofring, og det var en helt naturlig sak at vi ble plassert i samme klasse på ungdomsskolen.

Og ting forandret seg det neste året. Om ikke til det bedre, så fikk du ihvertfall nye impulser, og det bedrøvete trekket i ansiktet ditt slapp taket litt etter litt. Jeg hadde også et selvbilde å bygge. I jakten på en anstendig identitet engasjerte jeg meg. Prosjekt zero- nulltoleranse for mobbing. Møter, seminarer, plakater i korridorene med bilder av skoleomgivelser og siluetter av personer. Et virkelig moralløft i den norske grunnskole. En bautastein for inkludering. Eller kanskje ikke. Jeg tviler på at noen husker. Jeg ville være sterk for deg. Selv om jeg hadde mine svake stunder. Jeg måtte gi slipp på deg iblant, men jeg fornektet deg aldri.

Jeg husker tårene dine den siste skoledagen i åttende klasse. Jeg var lettet over at klassene skulle forandres igjen, og for å være ærlig ga jeg vel beskjed om at jeg ikke ville fortsette i samme klasse som deg. Og det var aldri meningen at du skulle bli lei deg. Det eneste jeg ville var at du skulle ha noen å prate med. Og du var en god samtalepartner.

Dette er en historie som i de fleste ungdomsnoveller ville endt i tragedie. Historien kunne sluttet med at "jeg aldri så ham igjen", eller "de fant ham i et tre". Slik er den ikke. For ting gikk bedre. Det løsnet på et vis. Han møtte flere personer som ikke bare tok ham for det han var, men som også lot ham kjenne dem. Og historien som kunne endt i noe nitrist, har såvidt begynt.

Min venn, det er lenge siden nå. Sikkert to år siden jeg så deg sist. Men jeg håper og tror at du har det godt. Og at verden yter deg rettferd.