Hva skal jeg si, jeg har vel hatt en slags stabilitet i livet mitt i det siste. Jeg har følt at det går lungt til helvette med meg. Jeg har møtt meg selv i døra hver mandags morgen, opp av sengen til morgenmøtet på jobb, hvor det aldri er helt fritt for at man blir gjort oppmerksom på sine svakheter. Og forleden dag kommer i retur. Lørdagsnattens whiskeyflaske og søndagsmorgenens hodepine har vært flukten fra en dårlig magefølelse, uten frokost og full av kaffe. Beinhardt.
Men lyse stunder, så absolutt, har det også vært. Og nå er solen her. Den omfavner meg, og jeg kler meg i solbriller. På lørdag tok jeg med meg pappa på jazzkonsert. Det var alltid han som tok med meg på konserter, i de små fløyelsbuksene mine. Knøtteliten og totalt uvitende om at kassen han bar på var en vaskeekte Fender Rhodes Mark1. Denne gangen var det jeg som tok med pappa på konsert, han fikk sitte sammen med meg og alle knappene mine mens den legendariske Georg Riedel trakterte bassen sin, og til min glede dro han paraleller mellom det jeg gjorde og å sette seg ved pianoet. Herregud så stor jeg har blitt.
Selv om verden iblant tar kvelertak på meg, og viser meg et uheldig speilbilde blir jeg sakte men sikkert, i rykk og napp, sterkere. Et nytt bekjentskap sa for noen dager siden at man må dyrke sine sterke sider, og de svake vil komme diltende etter.
Jeg skal sloss mindre med meg selv, det lover jeg deg.
Jeg tror Krister er enig når jeg sier at det er bedre å møte seg selv i døra enn at man dør av å møte seg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar