They´re spreading blankets on the beach

2009 går mot slutten, og av mine dager som tenåring gjenstår det i underkant av femti. Det liker jeg svært godt. Takk for det!

This is the first day of my life

Swear i was born right in the doorway

I en samtale med en god veninne på et av Bodøs fineste ølhus, fikk jeg høre at året hadde vært forjævlig mot henne, og etter en kjapp diskusjon kom vi frem til at 2009, på et helt generelt plan, var et forjævlig år. Dette var året min skepsis til videregående skoleopplæring fikk sin absolutte bekreftelse, det var året da drømmer braste i det øyeblikket de ble realiteter, og året da følelser og tillit i andre menneskers retning ble satt på prøve. Bare enkelte av dem besto.

2009 går nok en dag i glemmeboken min, men enkelte minner vil jeg gjerne dele.

And you said, this is the first day of my life

I´m glad i didn´t die before i met you

Jeg husker det som i går, den helgen i Mai da jeg var i lofoten på en kreativ samling for jobben min, som også skulle bli mitt faste arbeidssted etter skolen. Etter timer med møter om visjoner for fremtiden og evaluering av firmaets status dro vi på sjørafting med turistsenterets båter. Vi klamret oss til ripa mens sjøsprøyten sto mot oss og en rekke nautiske mil ble lagt bak oss. Om det ikke hadde vært for båtførerens erfaring og sikkerhetsinstrukser hadde båtturen vært livsfarlig. Og jeg tenkte der jeg satt, med et tau jeg holdt i som eneste sikring, at om jeg faller av båten og knekker nakken og det hele skulle være over på et øyeblikk, ville det ikke bry mitt store ego det minste. Jeg hadde en familie som var glad i meg og en kjæreste som var trofast. En skolegang preget av gode karakterer og en fremtid som lå klar. Det hele lå til rette for meg, så hvorfor ta på vei om jeg endte på vestfjordens bunn. Jeg hadde oppnådd noe!

Naturligvis ble jeg hegende fast, jeg er jo ikke gal heller.

...these things take forever

I especially am slow

Jeg har skrevet om sommerferien min tidligere i bloggen, og opplevelsene er skildret godt der. Mye kan sies i ettetid, men slikt kan man like gjerne la ligge. Det gjelder vel å leve i nuet.

Jobben min har krevd mye av meg dette året. Møtet med det virkelige arbeidslivet kom som et sjokk og jeg ble langt på vei overveldet av ansvaret som fulgte med jobben. Alle må vel ta ansvar i sine respektive jobber, for eksempel kan det få katastrofale følger om en ansatt i postverket mister et brev underveis som kan bety være eller ikke være for noen helt andre. Jeg skjønte vel fort at om jeg ikke gjorde jobben min, kom ikke ting til å skje. Og i motsetning til på skolebenken, der oppgaver blir lagt døde over natten fordi de ikke betyr noe for noen utover deg selv, er det faktisk enkelte som er avhengige av at jeg gjør jobben min for at det skal skje noe. Om jeg dummer meg så til de grader ut at en artist velger å pakke lekene på grunn av slett arbeid fra min side, kan jeg ødelegge en konsert for opptil hundrevis av mennesker, for ikke å snakke om problemene jeg setter arrangøren i.

Men så var det minnet. Det sterkeste minnet fra jobben min i 2009. Jeg og min kollega Tom Stian hadde fått i oppgave å rigge og gjennomføre konsert med Joddski på Aspmyra en regnfull søndag i oktober. Beleilig nok har vi en lastebil som kan gjøres om til scene, og lure som vi var designet vi også et lydanlegg som skulle kunne dekke en hel fotballarena og atpåtill fraktes i helinga med jekketralle! Slike vågestykker fører til en rekke nervøse prosesser i hodet, og de var det mange av før vi fikk vår endelige bekreftelse på at det virket. Jeg koblet noe så enkelt som en iPhone til mikseren og dro nevrotisk opp master-spaken i håp om at det skulle bli lyd. Og lyd ble det! Det var en euforisk følelse å kunne stille seg øverst på toyotatribunen på andre siden av banen og kjenne basslagene fra subwooferne slå i mellomgulvet. Vi la oss med et smil om munnen den kvelden, og til uka ventet det en fridag.

Of these things there´s no telling, we´ll just have to wait and see

But i´d rather be working for a paycheck, than wait in to win the lottery

2009 var året som ga meg juling jeg aldri har fått før, men som også brygget på mye godt. Sårene gror og tiden flyr, og det er i gryningen av årets siste dag jeg skriver disse oppblåste og smått banale linjene om året som har gått. 2009 var året som drepte Michael Jackson, og for min del kan det være året som bærer byrden for verdens stakkarslige påbegynnelse av 2000-tallet. Jeg har imidlertid trua på 2010. Det kan bli jævlig bra.

Skål mine venner, for det som er forbi og for det som skal komme. Skål for møkkaåret 2009!

Bright Eyes - This Is The First Day Of My Life

Etterpåklokskapens prekære trengsler

Jeg har nettopp lest ferdig en bok. Nylig trakk jeg en konklusjon vedrørende min språklige horisont, som viste seg å være i fritt fall. Etter videregående har jeg ikke hatt anledning eller behov for å skrive, og da jeg skulle besvare en av sjefen min sine illsinte og anklagende e-poster innså jeg i hvilken retning det gikk. Derfor bestemte jeg meg for å lese mer, rett og slett for å holde språket ved like.

Jeg grep en bok jeg kjøpte tidligere i sommer om en ung tysk herremann som under andre verdenskrig valgte å verve seg til Waffen-SS. Boken (Black Edelweiss) består av den unge mannens memoarer fra ungdomstiden og den politiske vekkelsen/søvndyssingen, samt kampene på østfronten og i fraknkrike, som ble nedtegnet mens han satt i amerikansk fangenskap etter kapitulasjonen.

Boken er signert Johann Voss, et navn som i etterordet viser seg å være et pseudonym. Forfatteren argumenterer for navnevalget med at han som en verdensvant eldre mann, ikke lengre kunne stå for det han den gang skrev. På den andre side ville det være helt feil å gjøre om på beretningen han en gang skrev, ettersom den skildret følelsene hans der og da.

Johann Voss var derfor bedre skikket til å skildre fortellingen. En naiv, men ærlig, ung mann.

Jeg har tatt meg selv i å gjøre om på blogginnlegg. Enkelte har jeg atpåtill slettet. I et liv som kontinuerlig endrer og utvikler seg blir arkiveringen av mer eller mindre forbigående følelser i enkelte tilfeller overveldende. Om de bør underlegges en slik sensur er en annen sak.

Hva som er mest ærlig klarer jeg ikke å ta stilling til. Det er jo mine meninger...

Kanskje det er for sent å mene noe annet?

Håkan Hellström – Försent För Edelweiss

La mæ ta dæ med...

Fridag.

Forrige uke jobbet jeg 40 timer overtid. Faktisk nok til en uke ekstra ferie. Ferien kommer nok snart. Jeg har brukt dagen i dag på å gjøre så lite som mulig. Jeg fant innpass i Markus sin usedvanlige rutine i å drive dank på mesterlig vis, og selv om rastløsheten slet i meg, var sofaen som en øde øy jeg ikke kunne reise fra.

Jeg har tenkt stygge tanker i det siste. Jeg mangler perspektiv og engasjement. Jeg føler meg rett og slett deprimert. Hva faen er jeg til kar? Hvilket liv er det jeg lever, og hva gir det meg?

Jeg jobber mye. Jeg er glad i jobben min, men jeg merker at den opptar meg i farlig stor grad. Penger får jeg nok av, og penger kan brukes til så mangt. Men lykken ser jeg lite til.

Det har vært en ulykkelig høst.

Og så var det kjærligheten da. Jeg vil påstå å kunne en hel del om den, muligens litt for mye. Kjærligheten som tar meg til nye topper og avgrunner, og som med min absolutte hengivenhet har lukket mine øyne mang en gang. Jeg har lært hva skyld er, og svik. Kjærligheten har slått meg gul og blå. Nesten ihjel.

Skyt meg.

Nei, det er aldeles ikke slik. Jeg er ikke en fortapt sjel i et gudsforlatt helvette. Jeg er ikke en gutt med mørkt hår og skjør benbygning som ikke klarer med livet mitt selv om alt står som dekket på et bedre koldtbord. Vi mennesker er så mye mer enn det våre daglige sysler opptar i oss. Og jeg, jeg er en sneversynt and i en liten dam. Eller kanskje en hund.

Lykken og kjærligheten lar vente på seg, men jeg kommer til å forfølge den som om den var en dødsdømt mygg på underarmen min. Jeg vil finne lykken, den veldige lykken jeg selv har opplevd.

Og jeg vil gjøre henne lykkelig.

I stedet for å overøse teksten med setninger fra mer eller mindre meningsfulle innslag av populærmusikk, velger jeg å publisere en relativt eksklusiv spotifyliste: værsågod

En lånt tekst om en egen sinnstilstand

Lately, I find myself out gazing at stars

Hearing guitars like someone in love

Sometimes the things I do astound me

Mostly whenever you´re around me

Lately I seem to walk as though I have wings

Bump in to things like someone in love

Each time i look at you i´m limp as a glove,

And feeling like someone in love

(J. Van Heusen, J. Burke)

Det finnes et lys som aldri går ut

And if a double-decker bus Crashes into us

To die by your side Is such a heavenly way to die

Jeg er glad i å ta bilder. I større eller mindre grad er jeg en ivrig hobbyfotograf, og det er få ting som gleder meg mer enn å fange øyeblikk med kameralinsa. Jeg jakter etter øyeblikkene, og prøver desperat å eksponere dem med mitt camera obscura.

Fotografi er dog et krevende håndverk. Og mange ting - svært mange ting - kan ikke fotograferes. Drømmer, for eksempel. Og minner.

Det er de små minnerike øyeblikkene jeg gjerne skulle ha fotografert. Tenk å ha et bilde av det tiendedels sekundet man møter Markus bakfull på vei inn i dusjen, med ansiktet fullt av skam og skyld, en Lørdags morgen. Et bilde med akkurat lang nok lukkertid og akkurat stor nok blender til at det blir like diffust som minnet.

Jeg har et minne fra min barndom, da jeg og storebror gikk tur med vår far. Vi hadde promenert langs vår sedvanelige løype til elva, via rideranketreet, hulderberget og sommerfjøsen. Vi gikk mange slike turer, men denne husker jeg ekstra godt. Mens jeg og bror lekte i de tomme kubåsene i sommerfjøsen hadde min far gått i forveien. Da vi gikk videre, nesten fremme ved Arnplassen, kom min far hoppende ned fra oven. Han hadde klatret opp i et tre, og hoppet ned på veien forran oss. En svært så uvanlig hendelse fra min fars side, ettersom jeg aldri har kjent ham som den spontane typen.

For deg som kanskje ikke kjenner disse ekstremt lokale stedsnavnene, og hverken har møtt min far eller bror, danner du deg nok et helt annet bilde enn meg. Dog danner du deg nok et bilde. Et lite autentisk et.

Tenk å ha et bilde som gjenspeiler denne episoden til punkt og prikke. Et bilde som bærer de samme gode følelsene og minnene som meg.

Den siste tiden har vært preget av noen uheldige hendelser og omstendigheter i livet mitt. Samtidig har jeg opplevd hvor viktig nærværet av venner er, og deres tilstedeværelse har bragt meg mange gode stunder.

Peter Robertsen og Markus har hengt sammen med meg hver ettermiddag den siste uken, og sammen har vi hatt noen euforiske stunder i TV-stua vår. Vi har kommet dypt ned i DVD-boksen med Twin Peaks-eppisoder og utviklet et særegent felles vokabular bygd på Peters beinharde Steigendialekt. Det har vist seg at faktorer som heimbrent og innavl fører mye godt med seg. Jeg vil nå forsøke å male et bilde av gjennomsnittet av våre gode stunder.

Jeg, Markus og Peter sitter henslengt i TV-stua. Stua er ganske kvadratisk med parkettgulv og hvitmalte vegger. Veggen mot sør inneholder et stort vindu mot bakgården og en dør ut til balkongen vår. Bakgården vår er nok byens mest autentiske med varemottak, parkeringsplasser og garasjer. Langs den østlige veggen står det en bers sofa med sjeselong og over den henger en lang, hvit IKEA-hylle med DVD-er på. Lengst til venstre på veggen er det en dør ut til kjøkkenet hvor vi regelmessig går for påfyll av kaffe kjøpt på Coop.

På den nordlige veggen fører to store glassdører ut til dagligstuen. De er i eksotisk tre med kvadratiske ruter. Dørene står som regel åpne.

Vestveggen består av en lang TV-benk med en TV, to høyttalere og to lampetter som lyser opp bak TVen. Under TV står det et stereoanlegg, en DVD-spiller, en Nintendo Wii og en Xbox 360. På veggen henger et gigantisk banner fra Parkenfestivalen som det står LAIRO på.

På bordet står en brun kaffekanne med store, hvite blomster på. Det står også gjerne en skål med bridgeblanding eller engelsk konfekt der. Sammen med kaffekoppene står det gjerne noen brukte asjetter med rester av ristet brød og hjemmelaget bringebærsyltetøy. Her sitter vi altså, tre unge gutter. Det er en god og avslappet stemning og selv om Twin Peaksepisoden stort sett blir avbrutt av enkelte enstavelsesord og sporadiske setninger, føler jeg et fellesskap som overgår enhver samtale.

Er det ikke vakkert? Jeg føler meg priviligert som har slike mennesker og slike stunder i livet mitt. Fantasien er god til å danne bilder, mye bedre enn et kamera.

Det er de nære tingene som er viktige for oss. Jeg har mange minner, og jeg kan ikke minnes alle på en gang. Men av og til dukker dem opp, og gir meg følelsen av å ha et innholdsrikt og verdifullt liv. Selv når det regner sidelengs uten antydning til skylette i horisonten. Jeg vil avslutte dette blogginlegget med en av meg og Auduns mange bilturer, denne gang til familien Selnes sin hytte på Naurstad.

And if a ten-ton truck
Kills the both of us
To die by your side
Well, the pleasure - the privilege is mine

There is a light that never goes out - The Smiths

Brännö Serenad

Vad vet du om månljuset?
förrän du blivit sönderslagen under det...
Och vad vet du om gryningen?
Förrän du mött varje morgon, med sömnlösa ögon...

Det er enkelte faktorer her i verden som er uforståelig. Enkelte ting henger ikke på greip. En kort liste:

- Tid og rom

- Fremskrittspartiet

- Kjærlighet

- Psykologi

- Døden

- Frihet

For å si det kort, denne siste uken har jeg måttet ta stilling til en rekke uforståelige faktorer i livet mitt.

Och vad vet du om kärleken?
Förrän du förgäves hatat den...
Och vad vet du om hur hjärtat kan bränna?
För kärlek som aldrig kan dö, men inte heller leva..

Jeg er sterkt redusert. Glem det du har lest på denne bloggen tidligere, for det hører fortiden til. Og jeg har måttet gi opp fremtiden min. Fra nå er det vel bare nåtid som gjelder.

Det er kanskje nå det begynner....

Sprid ut bensinen över solnedgången
Riv ner staden
Häll ut havet ända bort till horisonten
Tysta ner musiken, hon kommer aldrig hit igen

Min beibi dro avsted

...

Det er en stund siden jeg har blogget. I bloggverdenen er det en evighet siden jeg har skrevet noe. Årsaken er så enkel som at jeg rett og slett ikke har hatt tid. Jeg har nemlig vært på jobb de siste to månedene. Ja, med unntak av en alle tiders ferie til England har jeg stort sett vært på jobb.

Det startet 18. juni. Til fordel for Festspillene i Nordnorge droppet jeg avsluttningsseremonien for Bodin videregående og dro til den gudsforlatte byen Harstad. Siden har jeg fartet rundt i nordnorge for å henge opp høyttalere og skru på knapper. Nå kommer den fulle og hele utgreining om min sommer. Del gjerne opp lesningen i mindre dåser eller bolker om du blir trøtt og svimmel.

Juli

Jeg og Ulrikke dro til Brighton for å besøke søsteren hennes. Brighton er en havneby en times togtur sør for London med en flere kilometer lang sandstrand og sjarmerende

bebyggelse. Selv om jeg aldri har vært på noen middelhavsøy fikk jeg en følelse av å være det. Befolkningsmessig består Brighton av en herlig miks av ny-veivere, punkere, nyrike, måser, snobber, kjendiser og homofile. Før vi kom til Brighton var vi innom Oslo og badet i Frognerbadet. Siden dro turen til London hvor vi bodde på herlige easy hotell i Paddington. Vi bestilte middels stort rom med vindu, noe som i easy-verdenen betød en og en halv kvadratmeter gulvplass, et bad i god caravanstil og et vindu som førte ut til en korridor i hotellets kjeller. Selv om jeg måtte ha døren til gangen åpen for å åpne kofferten, passet det oss ganske så

utmerket å bo der. I London dro vi til Oxford Street hvor jeg f

or første gang på det jeg kan huske kjøpte nye klær.

Dag to dro vi til Hyde Park og promenerte før vi tok toget til Brighton.

Ulrikke var som vanlig så vakker og god som bare Ulrikke kan være.

Brighton var en stor opplevelse. I Lanes of Brighton lå det meste man kunne tenke seg av små butikker. Vinylplater, sko og urmacho bekledning sto på plakaten for min del, og

jeg dro ikke akkurat med uforrettet sak med unntak av en matrosdress som jeg ikke så meg kapitaldyktig til å kjøpe. Ulrikkes søster Lisa og hennes samboer Charlie bød oss på husly og eksepsjonell oppvartning. En av sommerens definitive høydepunkter var da vi dro på en ekte sushirestaurant og siden endte opp på den finske restaurantet Nordic Ligths. Dagen etter skulle puben arrangere konebærekonkurranse, og jeg var akkurat edru nok til å ikke melde meg og Ulrikke på. I stedet for å bære på Ulrikke uten en praktisk årsak (såklart hender det at jeg bærer henne rundt om kring) dro vi på stranden neste dag. For en likblek nordmann ble pigmentforandringen rosa i stedet for gylden, og resten av turen ble det rett og slett vanskelig å bevege seg. Nok om det. Det var en alle tiders ferie.

Vel hjemme i Bodø dro jeg rett til Trænafestivalen på jobb. Jeg fikk gleden av å jobbe med storheter som rockettothesky, Petter Carlsen, The New Wine, Jens Lekmann, Juvelen og ikke minst Kråkesølv. X Rockekompani tok også turen for å lage øyas koseligste krypinn og konsertsted. Å ha kompiser man kan henge ut med mellom slagene var ubeskrivelig tilfredsstillende for en smått stresset sjel. Eneste minuset med denne turen var festivalledelsen sin magiske evne til å ødelegge for seg selv. Her er det en rekke ting jeg lar være å gå inn på. Selv ble jeg og mine kolleger lovet en "nightliner" til å overnatte i. En nightliner er en buss med høy standard og gode senger i. Det vi fikk var tidenes mest shabby turnébuss som vi atpåtill måtte dele med noen tilreisende trøndere fra storåsfestivalen. Kjempeball!

De neste ukene ble et mas. Ulrikke jobbet på bestemor Wenbergs campingplass, jeg jobbet natt og dag med pakking og sjekking av utstyr, Michael Jackson ble gravlagt, og hjemme i Storgata fikk jeg altfor lite tid til å henge ut, ikke minst med Audun som nylig ble romkamerat. Helga etter Træna dro jeg til Sørarnøy med Banana Airlines. Til tross for 500 fritidsbåteiere på rølpefylla ble dette en riktig trivelig tur med sightseeing og pesse bra overnatting på Krokholmen. Mellom slagene i Bodø fikk jeg tid til å ta noen turer med kveldsbussen til Fauske for å besøke Ulrikke på campingen. Fauske Camping er en magisk plass hvor forbausende mye skjer. På en av disse turene, jeg husker ikke eksakt hvilken, fikk vi gleden av å hjelpe en franskmann hvis kone lå i campingbilen og holdt på å dø av et akkutt anfall av ett eller annet. Jeg satt midt i middagen da den noe fortumlede franskmannen kom inn, og vi tolket det dithen, for det meste på grunnlag av gestikulering, at noe skummelt skjedde. Vi ringte ambulanse, og brukte en del tid på å forklare ham at noen kom for å hente dem. Hverken jeg, Ulrikke eller bestemor kan fransk, men det hele gikk seg til da Ulrikkes mor kom oss til unsetning med sitt glimrende franske vokabular. Det ekleste i hele situasjonen var dog det faktum at jeg satt og spiste middag. Skulle jeg fortsette å spise mens vi ventet på ambulansen? Jeg gjorde et tappert forsøk, men fant det mer fornuftig og sympatisk anliggende å vandre nervøs rundt. Hva ville du gjort?

Vi skal nå bevege oss ned i sommerens dypeste avgrunn. Jeg og en kollega skulle til Sandnessjøen for å avvikle festivalen syvern. Som transportmiddel fikk vi den dårligste lastebilen som kjører på fire hjul, det vil si, vi holdt på å miste ett på veien så det kunne fort blitt tre hjul og ingen lastebil eller meg og kollega i det hele tatt. Fremme i Sandnessjøen regnet det sidelengs og jeg lurte døden for andre gang på denne turen da 800 kilo med høyttalere falt ut av lastebilen. Englevakt og en tapper bærehjelp som dyttet meg unna gjorde at det gikk forholdsvis bra. Bærehjelpen måtte dog sy fire sting i hodebunnen.

En slående besynderlighet med Sandnessjøen er at innbyggerne ser ut til å hate plassen like høyt som meg. Hele helgen var det totalt 800 innbetalende på en arena som lett kunne ta 4000. Tross den dekadente stemningen fikk jeg gleden av å skru lyd på en rekke artister, deriblant 22, Kaja Bremnes og los Horibles.

Festivalopplevelsen nådde nye bølgedaler da jeg og min kollega drakk oss gode og skjeløyde den andre kvelden. Vel fremme på hotellet virket ikke nøkkelkortene til rommene våre lengre. Nede i resepsjonen fikk vi vite at festivalen hadde booket hotell for en av tre netter. GRATULERER! Hotellbetjeningen hadde atpåtill vært så hjelpsom at de hadde pakket baggasjen vår. De hadde altså pakket skittentøy og toalettsaker og gudene vet hva. Veldig behagelig. Episoden endte med at vi ble kjørt til motellet Napoli utenfor byen. Klokken var da fire på natta. Man skulle tro at det var en lettelse å sette seg i lastebilen og kjøre hjem etter dette, men det faktum at en olabil ville vært et sikrere og mer effektivt transportmiddel gjorde ikke underverker for til værelsen. Denne dagen fikk jeg også en telefon fra Audun om at vår gode venn Elias hadde drukket seg litt for full i leiligheten vår. Halvannet kilo reker, en halv flaske whisky og X antall glass rødvin hadde funnet veien ut på sengen min via magesekkens reverserende reflekser.

Jeg skal aldri tilbake til Sandnessjøen. Og Elias, du er skyldig meg ei kasse brigg.

August

Den førte august dro jeg til Hamarøy og åpningen av Hamsunsenteret. Mine arbeidsoppgaver i denne sammenhengen var å bistå åpningsforestillingen gruv ikke for det med teknisk kompetanse. I motsetning til Sandnessjøen viste Hamarøy seg fra sin vakreste og mest solfylte side. Jeg hadde imidlertid tatt høyde for regn og minusgrader, og lengselen etter shorts og caps holdt på å gå over til det rene vannvidd. Det ble noen slitsomme dager i steiksola med alskens utfrika skuespillere og regissører omkring meg. Det toppet seg da jeg måtte være edru på DDE-konsert.

Enden på sommerens vise ble at Ulrikke flyttet til Trondheim. Det er vel ikke så mye mer å si om det.