Selv en døv kanin har veldig store ører.

Den siste tiden har bloggen min og blogger generelt virket fullstendig overfladisk og unødvendig. Jeg er fullstendig betatt av ei jente, Håkan Hellström har sluppet nytt album, to uker ferieavvikling er over. 

Det har vært nok å stri med. 

Det var da jeg så dette bildet at alt ble klart.

Jeg er snart 21 år. Jævla fint tall, på høyde med 17 og 19. Håpløst middelmådig. Men jeg vokser, så absolutt. Det er godt å kjenne på. Jeg har sittet litt fast i et år nå. Det er utrolig hvor bortkommen man kan bli i sitt eget hode. Og når man først møter seg i døra, da kan man ikke helt forstå hva som har skjedd. Det er da det er deilig å være 20 og feilbarlig. For jeg kan gjøre hva faen jeg vil. Og folk kan si hva de vil, uten at det har noen skjebnesvangre følger. Hvem har jeg egentlig å unnskylde meg for? Som Håkan så pent sier det på den nevnte nyskiva; Man måste dö några gånger innan man kan leva. 

Alt på denne bloggen er historie. Dette innlegget er det om noen sekunder. Det var nå jeg ble historisk, da jeg sa at alle blogginnleggene var visjoner og dystopier. Gode skisser til Nicklebacktekster, ikke så mye mer. 

- hei så lenge.