Alt for tidlig om morgenen til nihilisme. Det finnes ingen flere ord.

2011 har kommet, omsider kan man vel si. I fjor på denne tiden skrev jeg et oppsumerende innlegg for 2009. Jeg orker ikke unne 2010 så mye plass. Ikke så mye å dvele over, egentlig. Men man kan vel si at det har skjedd mye, på et vis.

Natt til 1. januar forlot jeg av gammel vane konjakkselskapet hos min nabo på bruket, til fordel for det som måtte finnes av selskaper i retning mitt hjem. Å nå noen på telefon nyttårsaften er imidlertid lettere sagt enn gjort. Det endte med at jeg oppsøkte ett ølhus i sjøgata, i håp om å treffe kjentfolk. Klokka var halv 2. Det ble med forhåpningene og noen vennlige ord fra ekspeditrisen, mitt eneste gode bekjentskap i lokalet.
Akkurat da følte jeg meg helt allene og forlatt.

"Ingvar Møller ble funnet tungt lenende over sitt flisete arbeidsbord, omringet av tomme vinflasker (merket av utelukkende Argentinsk nasjonalitet), overfylte askebeger og arbeidsnotater. I hånden han førte sin pensel med, den høyre, holdt han en kjølig revolver; forklaringen på tuggen som hadde gravd ut storparten av kunstnerens bakhode."

Det var en halvtime senere, ensom og melankolsk i sofaen min, jeg kom på at min gode venn Krister Kanck kvelden i forveien hadde utbasunert sine høye tanker om å oppholde seg i Tyskerhaugen festning. Telefonsvareren ble nå et håp og en logisk forstøttning i stedet for en ubetinget avvisning. (Man har tross alt ikke dekning i en bunkers). Og ganske riktig, i Wehrmachts gamle ammunisjonslager var han sammen et par andre bekjente. Utstyrt med en nylonstrenggitar uten A-streng og leirbål delte vi tanker, historier og sanger mens rødvin og whiskey gikk på rundgang.


"Stolen Møller vilte i, dvask og dødt, var vendt bort fra et robust staffeli. Staffeliet bar et enormt hvitt lerret, fungerende som blendevegg for Møllers prosjektile hjernemasse. En dyprød rose av blod og fett strakk seg tykt over lerretets flate, alt i henhold til det gyldne snitt. 
Dette var i virkeligheten Møllers endelige forsøk på å få sitt innerste ut på papiret."


Da vi gikk hjem i sekstiden morgenen 1. januar, hadde jeg en følelse av tilhørlighet og trygghet. Noen ganger er en enkelt venn alt som skal til for å holde ut.

Selv en døv kanin har veldig store ører.

Den siste tiden har bloggen min og blogger generelt virket fullstendig overfladisk og unødvendig. Jeg er fullstendig betatt av ei jente, Håkan Hellström har sluppet nytt album, to uker ferieavvikling er over. 

Det har vært nok å stri med. 

Det var da jeg så dette bildet at alt ble klart.

Jeg er snart 21 år. Jævla fint tall, på høyde med 17 og 19. Håpløst middelmådig. Men jeg vokser, så absolutt. Det er godt å kjenne på. Jeg har sittet litt fast i et år nå. Det er utrolig hvor bortkommen man kan bli i sitt eget hode. Og når man først møter seg i døra, da kan man ikke helt forstå hva som har skjedd. Det er da det er deilig å være 20 og feilbarlig. For jeg kan gjøre hva faen jeg vil. Og folk kan si hva de vil, uten at det har noen skjebnesvangre følger. Hvem har jeg egentlig å unnskylde meg for? Som Håkan så pent sier det på den nevnte nyskiva; Man måste dö några gånger innan man kan leva. 

Alt på denne bloggen er historie. Dette innlegget er det om noen sekunder. Det var nå jeg ble historisk, da jeg sa at alle blogginnleggene var visjoner og dystopier. Gode skisser til Nicklebacktekster, ikke så mye mer. 

- hei så lenge.

Livet og havet

Jeg har i skrivende stund turnéopphold fra musikkteaterforestillingen "Prinsessa som gikk til jordas hjerte". I to uker har jeg frekventert idylliske Vesterålen i varebil og satt opp forestillinger på de underligste belligenheter. Forestillingen handler om en prinsesse som reiser til jordas innerste for å finne legeurt til sin far, som lider av en blåblodig midtlivskrise. Han har forvist henne fra kongeriket etter at hun feilet i å dele hans missmot, og fornærmet ham med å ha fest. Når hun skaffer legeurten og koker te på den, slipper missmotet ham, og prinsessen gifter seg med en blå gutt og alle lever lykkelig alle sine dager. Om et par timer går flyet mitt opp til lofoten og nok en uke med grytidlige hotellfrokoster.

Jeg tror jeg er i ferd med å løsrive meg fra tanker som har preget meg i alt for mange måneder.
Jeg ser nye muligheter, nye horisonter. En progress jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve i denne byen. Det er når man kommer seg litt bort, om ikke lengre enn over fjorden, at man kan definere vanskelighetene man står ovenfor. Og vanskelighetene har nok aldri vært omgivelsene mine. Omgivelsene byr på muligheter og utfordringer, det er bare å gripe dem. Det er i meg selv problemene har ligget. Det er ikke lett å glede seg over andres tilværelse, når ditt eget liv fremstår som en avgrunn.

I går kveld var jeg og lillebror på Gimle for å se Bodøs nye hardcorerepresentanter Gabriel. Jeg ble fullstendig overveldet. Det var så tungt, så ekte og så uendelig rått. Det er når jeg ser slike opptredener at jeg finner mening i alle de årene jeg har lagt ned i frivillig innsats i byen min. Jeg har vært med å skape en krybbe for meningsfull musikk. Og nå fikk jeg altså oppleve et band som var så samspilte og ærlige at de LETT kan erobre et enormt pubilkum. Jeg føler meg grenseløst priviligert.

Når jeg kommer hjem fra Lofoten venter to uker ferie sammen med Audun som midlertidig returnerer fra borgerplikten sin i det kalde nord. Det hjelper også på at kråkene har kommet hjem fra en særdeles hektisk festivalsommer og turnéhøst. Bilturer, molopromenader og heidundrende fester venter. Oppdatering kommer.

Dilillis - Livet og havet

Og jeg finner mening i tilværelsen.

Sensommeren forbarmer seg over meg. Atter en gang. Jeg har alltid elsket sensommeren med mørket som kryper på. Kald, frisk luft. Problemer som forsvinner. Venner som kommer tilbake. Tragedier som blir glemt. Snart høst, ferie! Som en forelskelse i en helt utrolig kvinne.

Det har vært mørkt lenge nå. Midnattsolen tok aldri vekk tankene mine. De måtte gå av seg selv. Marerittene og de ensome morgentimene. De må vike, for meg selv. Jeg har sagt det så lenge; Svein, ikke dvel med fortiden. Tenk på deg selv nå. Og omsider, omsider forsvinner byrdene mine ut bakveien. Ikke noe stort oppgjør, ingen krig som må vinnes. Bare tid og håp.

Kjære sensommer, kjære kvinne, du er visselig tilbake. Og jeg har en plan.

Forbarm deg over denne fortapte mann.

The ring of Elden

Jeg sitter i brakka mi på Røros. Et sjarmerende lite krypinn og den eneste plassen på settet med varmeovn. 100% jackpot! Grunnen til at jeg sitter her er musikkspelet Elden som årlig settes opp i slagghaugen ved det gamle kopperverket.

Dette er min historie. Den er ganske sann, om ikke så sannsynlig. Ikke så lett å gjenfortelle heller. Kanskje du må gjenta det for meg.

Tiden er skrudd tilbake til år 1718 da svenskene for andre gang var på besøk med dekadensens felttog. Hovedrollen er den svenske førstegangssoldaten Kalle som lengter tilbake til sin fästmö Ellen i Jämtland. Skuespillet skildrer mellom kampscenene minnene og drømmene til Kalle, og det tunge psykiske presset han er utsatt for som ung soldat som for første gang får blod på hendene.

Kalle:

Får jag fråga dej Per Åke, med striden så när

Det är en sak jag funderar på

Min bästa vän er livet, döden kan jag inte förstå

Hur ska jag kunna döde någon då

Inte kan jag fatta, inte kan jag få ro

Hur kan man leva, när man har tvättad sina händer i blod

Var han en ädel själ,

Herre bevara honom väl

Jeg drømte mareritt i natt. Det er lenge siden sist, og handlingen var nå anderledes. En periode drømte jeg nesten hver natt om han, hvor stor han var, hvor mye bedre han var. Hvordan han tok alt jeg hadde hatt i hendene sine og forgyllet det med sitt perfekte liv. Etterpå våknet jeg, gjerne i fem-sekstiden på morgenen, og fikk ikke sove igjen. I natt var det ikke slik. Jeg følte ikke misunnelsen lengre, ikke noe vedmod, bare bitterheten og smerten som hang igjen i en tynn, tynn tråd. Jeg har tenkt på hvordan det vil være å møte ham, og gud hvor jeg frykter det. Jeg vet ikke hva jeg ville gjøre. En fortrengt del av meg vil tuppe han i ballene og slå ut tennene hans, tvinge ham til stillhet. En annen del av meg vil gi ham håndtrykk og vennlige ord. Men egentlig, vil jeg bare slippe å vite av ham. Han er ynkelig, patetisk og falsk. För ett jävla krig.

Jeg våknet også denne gangen i grålysningen, men jeg var ikke våt av svette og tårer. Jeg fikk sove igjen, i vissheten om at alt lå langt utenfor rekkevidde, langt vekk fra mitt liv.

Byens menn er arbeidere. Byens kvinner er arbeiderfruer. Arbeiderne må tjenestegjøre i bergkompaniet som sloss i dalstrøkene rundt forbi, og arbeiderfruene er allene igjen i byen. Den eneste mannen igjen er den feige kobberverkdirektøren Bergmann.

Den svenske offiseren Niklas har en romanse med den lokale bondejenta Kristine. Kristine er datra til Maren, en arbeiderfrue som i realiteten styrer byen. Ei råkul dame med munntøyet i god behold. Kristine lengter bort fra den forfrossne fjellbyen, og ser potensiale i den foraktede inntrengeren.

Niklas:

Kristine, här är jag

en främling i er stad

Jag får röra vid din kind

och sen bjuder du mig inn

dörren har du så på glänt?

Kristine:

Ja hit kan du kåmma tidlig som sent

Om du vil

Niklas:

Om jag vill?

Kristine:

Om du vil

Begge:

Jag är så rädd för kärleken

rädd för at älska och förlora den igjen.

Kristine:

Men vi e her no

Det er forbudt og hemmelig. Så pinlig og pirrende. Undertrykt og lengselsfullt. Umulig og dårlig timet. En hel del adjektiv, faktisk. Men alle vet, jeg kommer til å forsvinne fra dette liv.

Jeg kommer til å dra, utforske nye landskap, se nye horisonter. Og på veien kommer jeg til å falle. Det kommer du til å gjøre også. Så hva i helvette er det å snakke om? Enkelte ting snakker vel for seg selv?

Niklas:

Kristine, elva långa år,

har jag gått i kungens kläder.

Kämpat många krig

och höstad ära och heder.

Jag är så rädd för kärleken

rädd för at älska och forlora den igen

Jag måste gå nu.

Jag måste gå nu.

Kritine:

Niklas, kan du itj bli?

Je trøng deg i natt her ved sia mi

En å snakke med

En å sove ved

SiljeH:

Eg går ingen vei,

Hvis du blir her

Niklas:

Kristine jag är nästan i vilse

Jag känner ej igen mig nu,

men jag stannar med dej här tills i morgon

Bara för det at du är du

Vi vet vel alle hvordan det gikk med svenskene. Hvorfor vi kaller dem for dumme. Kongen deres dristet seg ut på Fredriksten skanse og fikk en karamell i tinningen av en stødig norsk muskettbetjent. Svenskene trekker seg tilbake, og legger veien hjem mot Sverige. Det skulle de aldri gjort.

Kalle:

Ellen, jag fryser, jag är så rädd

Rädd att dö, ensam i natten

Drömmen jag drömde, nu bliver den sann.

Förlåt mej om du kan.

Ellen:

Kalle, jag väntar på dej var som helst

I minnen om sommar og glädje

Om inte du kommer vad ska jag göra då?

Jag är ängslig, vart bliver du av.

Ingen av svenskene kommer seg hjem. De blir rammet av storm på veien og alle dør. Og alle i publikum gråter. Jeg og, jeg og.

Ellen:

I detta krig, i detta krig

För vem ger dom sina liv?

Helt okei

Velkommen, etterlengtede sommer.

Jeg sitter i skrivende stund mutters allene i ungkarspenthouset vårt. Peter er i syden, Markus er i Lofoten, Audun er i kongens klær og Petter er på turné. Selv har jeg rundt 50 reisedøgn i sommer, så rommet mitt er et organisatorisk takras av halvfulle kofferter og skittentøy. Det er fantastisk. Deilig å komme seg vekk, få Bodø på avstand og i passelige porsjoner, rømme unna klaustrofobien.

She says it´s allright that you haven´t written or been here for a while

Just grab your things and come on over, stay with me at night

Ting jeg svært nylig har sluttet på høyst ubestemt tid med:

- Godterier

- Frisørbesøk

- Alkohol (fyll, ikke et glass vin eller en øl til maten)

- Krypiske tekstmeldinger

- Sokker med ukedager på (skuffen har blitt standardisert til utelukkende dressmannsokker)

Jeg prøvde å ha ferie for en uke siden. Etter en 12-dagers fyllekule i Harstad sa kroppen klart ifra om at jeg måtte restitueres, naturligvis i feriedagene mine hvor jeg skulle få tid til å gjøre det jeg ikke gjør når jeg er på jobb. Xbox eneste løsning. Heldigvis reiste jeg til Træna uka etter, hvor jeg fikk skru vellyd på ingeborg selnes, nils bech og maskinen. Rølpefulle helgelendinger, råttne overnattingsforhold, irritable kolleger, gode venner og en vakker, så vakker pike å hvile øynene på. Det blir ikke sommer uten.

She says it´s allright that you don´t speak the language, i know that you barely try

I love the smiths and my cigarettes and like you in my bed, but i don´t need you to get by

Topp ti festlige begivenheter hittil i sommer:

1. Nipping til hvitvin og scampi med Steinar Albrigtsen på landegode fyr

2. Relativt spontan tur til dans på Steigarheim

3. Tapasvors med Martine, Karoline og Kaja

4. Helt tilfeldig fest på moloen med wakeboard og soundsystem

5. Filmkveld med Markus, Sigrid og Ingeborg, hvor indiefilmen "Once" ble oppdaget

6. Styring av motorisert partyokse på tilfeldig nattklubb

7. Nachspiel med stappfullt hotellrom og flere kasser øl

8. Badeland med Tone, Mia, Håvard og Endre

9. Cowboylunsj med Tom Stian på rønvikfjellet

10. Mjelletur med Kvadelpop og T-dog

Jeg har dårlig samvittighet for hvordan tingene ble. Jeg var sterkt redusert, og ja, kanskje en smule psyk. Men det jeg følte for henne var helt ekte og det er det fortsatt, jeg ønsker fortsatt så gjerne at det utrolige skal skje. Jag skal sloss i dina kvarter. Men hvilken troverdighet har jeg når jeg sier dette? Hvorfor skulle hun tro på meg når jeg ikke klarer å se henne inn i øynene selv om jeg vet akkurat hva jeg vil? Selvfølgelig snur hun seg vekk selv om det var hun som ga meg blikkontakt. La det skje, en vakker dag, at hun tror meg og at jeg kan tro henne, og vi kan bli ett.

Jeg tror man må ta det man får her i livet. Jeg har blitt servert både godt og blandet, og det er kun jeg som kan gjøre noe med det som kommer i armene mine. Det kan være et fint oppdrag, antydninger til kjærlighet, øyeblikk, dårlige minner, et gammelt bilde, ja/jo det aller meste. Når alt kommer til alt er man vel sin egen lykkes smed.

She says it´s allright that you´re going to the states and you won´t be back for a while

It´s okay with you, its okey without you, either way i´m just fine

She says it´s allright, it´s allright.

Memo

Jeg har tilbragt ei uke i Harstad som har bydd på noen langtekkelige pauser midt på dagen. Et hittil ukjent fenomen. Mens jeg satt i en gymsal på sentralskolen, og mine arbeidsoppgaver var utelukkende representative, begynte jeg å tenke på årene jeg tilbragte på Støver Skole, og ut ramlet to stykker tekst. Tunge, tunge ting som jeg ikke visste at jeg hadde behov for å fortelle om.

Om du klarer å komme deg gjennom dette blogginnlegget fortjener du medalje.

Piken.

Tanker om livet etter var i bunn og grunn fjerne. Jeg viste at jeg sannsynligvis skulle bli pilot eller rockestjerne, og at en fornuftig alder å gifte seg i var 23. Det var ingen tvil om vår herres allmektige eksistens og hjertet var på venstre side, ganske nært midten.

Jeg pleide å ligge våken om kveldene og tenke tanker om at jeg var på Titanic eller i en mesterlig snekret trehytte i skogen med Melanie C.

Den blondeste piken som alle ville ha vakte også lengsler i meg som jeg ikke hadde grunnlag for å forstå. Ikke visste jeg hvordan jeg skulle forholde meg til henne, og ihvertfall ikke hvordan jeg skulle sette de instinktive følelsene mine til live. Hun var et eneste stort sudoku. Men min tur kom også. Og jeg studerte disse mellommenneskelige forholdene med argusøyne. Slo opp i leksikon og greier. Jeg forberedte meg på det verste.

Triumfen over å holde en ung pikes hånd ble så besynderlig overkjørt av angsten. Jeg holdt kjeft og gjorde det hun ville. Det skulle danses roligdans til Shakira og A1 og etterpå, gjerne i en eller annen lek, skulle det kysses til ansiktsmusklaturen ble satt ut av spill. Når noen fyrte opp Scooter eller Linkin Park skulle man trekke seg tilbake. Akkurat det der forsto jeg aldri, og det ødela nok en hel del.

Jeg tenkte mye på Nirvana, først og fremst på bandet. Tenk for et liv han hadde levd, Kurt Cobain. Han elsket seg nok ihjel. Tenk at Dave Grohl ble vokalist i Foo Fighters, og hvor i helvette ble det av Chris Novoselic? Nevermind.

Jeg var 13 år da jeg første gang lot meg bli hodestups forelsket. Det var på den tiden mor lot meg overta mobilen hennes. Hun var femten (!!) og vinket til meg fra skolebussen hver morgen. Hun hadde langt, blond hår, et aldeles forførende smil og et bryst med klare antydninger til utvikling. Pengene mine gikk fra å samle på lekepistoler til å finansiere et horribelt kontantkortforbruk. Mine nest viktigste eiendeler etter mobiltelefonen var mors gamle gitar og Lillebjørn Nilsens gitarbok og kasett. "Oh Carol, i am but a fool"
Vi pleide å snakke om alle de slemme guttene og jentene på ungdomsskolen hennes, og den to år eldre kjæresten hennes i Stavanger som jeg ikke ante at hun diktet opp. Jeg husker da jeg besøkte henne en kveld. Jeg forsto ikke før lenge etter hvor galt det hele var. Det var ikke antydning til rot på rommet hennes, og allikevel var mitt nærvær pinlig. Alt var så hvitt og livløst, det var så voksent og systematisk. Vi så Scoobie Doo og jeg fikk gi henne en lang klem etterpå.

Forelskelsen endte brått en kveld på parkeringsplassen utenfor Støver Helsestasjon. Jeg aner ikke hva det var vi kranglet om, men hun gråt og ropte at jeg hadde ødelagt alt. Jeg kunne kanskje ha omfavnet henne og holdt henne tett intill meg til hun holdt opp, men jeg var for ung, for redd. Jeg satte meg på sykkelen og beinet hjem gjennom regnet. Våt, kald og så uendelig misforstått.

Hun og moren flyttet sørover høsten etter og la bak seg alt det vonde. Det er bare tre år siden jeg glemte mobilnummeret hennes nå.

En venn i nøden.

Etterhvert så jeg hvordan han slet seg gjennom dagene. Han hadde aldri hatt noen på sin side. Til og med de andre som ikke passet inn i mengden lot ham være allene med seg selv. Aldri hadde han fått byttet pokemonkort, selv om han satt på den desidert største samlingen. Han fikk aldri spille fotball på den slitte grusbanen eller sitte i dessene. Slik var det med ham, isolert og tilsidesatt. Han ble taus og mistet sin barnlige glød, den barnslige sjarmen som de andre utstrålte. Og de andre forsynte seg skamløst av det som ble tatt fra ham. Det eneste han klarte å kommunisere var sinne og fortvilelse. Han slo og sparket og brølte. Tusen barnehender lappet til ham, og grusomt nok som det virket, var nok volden en av hans små gleder. Når noen responderte, besvarte handlingene hans, bekreftet guttens eksistens. Nei, det var aldri volden som ødela for ham, det var ignoransen. De ordene som han aldri fikk høre. De elementære kontaktbehovene som aldri ble stimulert.

Jeg tror jeg skjønte det etter den dagen i skolegården da jeg som en av mange oppnådde kontakt med ham. Ikke var det første gang vi hadde forsøkt å rundjule hverandre, men denne gangen var det noe veldig intenst over det hele. Vi hadde blitt større, sterkere, mer utslitt. Og da jeg holdt ham i noe som må ha vært et smertefullt grep kjente jeg at det sprakk i overarmen min. Jeg kunne kjenne tennene hans bore seg gjennom huden, kjøttet som strittet imot med muskler som var i ferd med å revne. Jeg hørte det dyriske, paniske, hjelpeløse hylet hans, og i det jeg glapp taket rant det blod og spytt nedover albuen min.
Klokken ringte inn til femte time og vi gikk hvert til vårt.
Men noe skjedde med ham da jeg glapp taket og trakk meg unna. Vi ble venner etter denne dagen.

Vi hadde oppnådd en form for respekt for hverandre. Og jeg var blitt modig. Jeg turde å stikke meg ut av mengden, om så bare for en ledig stund, for å slå av en prat med ham om noe som interesserte meg sånn helt på det jevne. Denne lille harmonien og forståelsen vi hadde mellom oss gikk de andre barna hus forbi. Når jeg var med ham var jeg usynlig for de andre.
Dette gjaldt naturligvis ikke de voksne. Lærerinnene lot seg henrive av min stakkarslige oppofring, og det var en helt naturlig sak at vi ble plassert i samme klasse på ungdomsskolen.

Og ting forandret seg det neste året. Om ikke til det bedre, så fikk du ihvertfall nye impulser, og det bedrøvete trekket i ansiktet ditt slapp taket litt etter litt. Jeg hadde også et selvbilde å bygge. I jakten på en anstendig identitet engasjerte jeg meg. Prosjekt zero- nulltoleranse for mobbing. Møter, seminarer, plakater i korridorene med bilder av skoleomgivelser og siluetter av personer. Et virkelig moralløft i den norske grunnskole. En bautastein for inkludering. Eller kanskje ikke. Jeg tviler på at noen husker. Jeg ville være sterk for deg. Selv om jeg hadde mine svake stunder. Jeg måtte gi slipp på deg iblant, men jeg fornektet deg aldri.

Jeg husker tårene dine den siste skoledagen i åttende klasse. Jeg var lettet over at klassene skulle forandres igjen, og for å være ærlig ga jeg vel beskjed om at jeg ikke ville fortsette i samme klasse som deg. Og det var aldri meningen at du skulle bli lei deg. Det eneste jeg ville var at du skulle ha noen å prate med. Og du var en god samtalepartner.

Dette er en historie som i de fleste ungdomsnoveller ville endt i tragedie. Historien kunne sluttet med at "jeg aldri så ham igjen", eller "de fant ham i et tre". Slik er den ikke. For ting gikk bedre. Det løsnet på et vis. Han møtte flere personer som ikke bare tok ham for det han var, men som også lot ham kjenne dem. Og historien som kunne endt i noe nitrist, har såvidt begynt.

Min venn, det er lenge siden nå. Sikkert to år siden jeg så deg sist. Men jeg håper og tror at du har det godt. Og at verden yter deg rettferd.