Det er ingen hverdag mer

Alt for tidlig om morgenen til nihilisme. Det finnes ingen flere ord.

2011-01-11T12:39:00.000-08:00

2011 har kommet, omsider kan man vel si. I fjor på denne tiden skrev jeg et oppsumerende innlegg for 2009. Jeg orker ikke unne 2010 så mye plass. Ikke så mye å dvele over, egentlig. Men man kan vel si at det har skjedd mye, på et vis.

Natt til 1. januar forlot jeg av gammel vane konjakkselskapet hos min nabo på bruket, til fordel for det som måtte finnes av selskaper i retning mitt hjem. Å nå noen på telefon nyttårsaften er imidlertid lettere sagt enn gjort. Det endte med at jeg oppsøkte ett ølhus i sjøgata, i håp om å treffe kjentfolk. Klokka var halv 2. Det ble med forhåpningene og noen vennlige ord fra ekspeditrisen, mitt eneste gode bekjentskap i lokalet.
Akkurat da følte jeg meg helt allene og forlatt.

"Ingvar Møller ble funnet tungt lenende over sitt flisete arbeidsbord, omringet av tomme vinflasker (merket av utelukkende Argentinsk nasjonalitet), overfylte askebeger og arbeidsnotater. I hånden han førte sin pensel med, den høyre, holdt han en kjølig revolver; forklaringen på tuggen som hadde gravd ut storparten av kunstnerens bakhode."

Det var en halvtime senere, ensom og melankolsk i sofaen min, jeg kom på at min gode venn Krister Kanck kvelden i forveien hadde utbasunert sine høye tanker om å oppholde seg i Tyskerhaugen festning. Telefonsvareren ble nå et håp og en logisk forstøttning i stedet for en ubetinget avvisning. (Man har tross alt ikke dekning i en bunkers). Og ganske riktig, i Wehrmachts gamle ammunisjonslager var han sammen et par andre bekjente. Utstyrt med en nylonstrenggitar uten A-streng og leirbål delte vi tanker, historier og sanger mens rødvin og whiskey gikk på rundgang.

"Stolen Møller vilte i, dvask og dødt, var vendt bort fra et robust staffeli. Staffeliet bar et enormt hvitt lerret, fungerende som blendevegg for Møllers prosjektile hjernemasse. En dyprød rose av blod og fett strakk seg tykt over lerretets flate, alt i henhold til det gyldne snitt.
Dette var i virkeligheten Møllers endelige forsøk på å få sitt innerste ut på papiret."

Da vi gikk hjem i sekstiden morgenen 1. januar, hadde jeg en følelse av tilhørlighet og trygghet. Noen ganger er en enkelt venn alt som skal til for å holde ut.

Selv en døv kanin har veldig store ører.

2010-10-24T06:23:00.000-07:00

Den siste tiden har bloggen min og blogger generelt virket fullstendig overfladisk og unødvendig. Jeg er fullstendig betatt av ei jente, Håkan Hellström har sluppet nytt album, to uker ferieavvikling er over.

Det har vært nok å stri med.

Det var da jeg så dette bildet at alt ble klart.

Jeg er snart 21 år. Jævla fint tall, på høyde med 17 og 19. Håpløst middelmådig. Men jeg vokser, så absolutt. Det er godt å kjenne på. Jeg har sittet litt fast i et år nå. Det er utrolig hvor bortkommen man kan bli i sitt eget hode. Og når man først møter seg i døra, da kan man ikke helt forstå hva som har skjedd. Det er da det er deilig å være 20 og feilbarlig. For jeg kan gjøre hva faen jeg vil. Og folk kan si hva de vil, uten at det har noen skjebnesvangre følger. Hvem har jeg egentlig å unnskylde meg for? Som Håkan så pent sier det på den nevnte nyskiva; Man måste dö några gånger innan man kan leva.

Alt på denne bloggen er historie. Dette innlegget er det om noen sekunder. Det var nå jeg ble historisk, da jeg sa at alle blogginnleggene var visjoner og dystopier. Gode skisser til Nicklebacktekster, ikke så mye mer.

- hei så lenge.

Livet og havet

2010-09-26T06:05:00.000-07:00

Jeg har i skrivende stund turnéopphold fra musikkteaterforestillingen "Prinsessa som gikk til jordas hjerte". I to uker har jeg frekventert idylliske Vesterålen i varebil og satt opp forestillinger på de underligste belligenheter. Forestillingen handler om en prinsesse som reiser til jordas innerste for å finne legeurt til sin far, som lider av en blåblodig midtlivskrise. Han har forvist henne fra kongeriket etter at hun feilet i å dele hans missmot, og fornærmet ham med å ha fest. Når hun skaffer legeurten og koker te på den, slipper missmotet ham, og prinsessen gifter seg med en blå gutt og alle lever lykkelig alle sine dager. Om et par timer går flyet mitt opp til lofoten og nok en uke med grytidlige hotellfrokoster.

Jeg tror jeg er i ferd med å løsrive meg fra tanker som har preget meg i alt for mange måneder.
Jeg ser nye muligheter, nye horisonter. En progress jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve i denne byen. Det er når man kommer seg litt bort, om ikke lengre enn over fjorden, at man kan definere vanskelighetene man står ovenfor. Og vanskelighetene har nok aldri vært omgivelsene mine. Omgivelsene byr på muligheter og utfordringer, det er bare å gripe dem. Det er i meg selv problemene har ligget. Det er ikke lett å glede seg over andres tilværelse, når ditt eget liv fremstår som en avgrunn.

I går kveld var jeg og lillebror på Gimle for å se Bodøs nye hardcorerepresentanter Gabriel. Jeg ble fullstendig overveldet. Det var så tungt, så ekte og så uendelig rått. Det er når jeg ser slike opptredener at jeg finner mening i alle de årene jeg har lagt ned i frivillig innsats i byen min. Jeg har vært med å skape en krybbe for meningsfull musikk. Og nå fikk jeg altså oppleve et band som var så samspilte og ærlige at de LETT kan erobre et enormt pubilkum. Jeg føler meg grenseløst priviligert.

Når jeg kommer hjem fra Lofoten venter to uker ferie sammen med Audun som midlertidig returnerer fra borgerplikten sin i det kalde nord. Det hjelper også på at kråkene har kommet hjem fra en særdeles hektisk festivalsommer og turnéhøst. Bilturer, molopromenader og heidundrende fester venter. Oppdatering kommer.

Dilillis - Livet og havet

Og jeg finner mening i tilværelsen.

2010-08-27T10:17:00.000-07:00

Sensommeren forbarmer seg over meg. Atter en gang. Jeg har alltid elsket sensommeren med mørket som kryper på. Kald, frisk luft. Problemer som forsvinner. Venner som kommer tilbake. Tragedier som blir glemt. Snart høst, ferie! Som en forelskelse i en helt utrolig kvinne.

Det har vært mørkt lenge nå. Midnattsolen tok aldri vekk tankene mine. De måtte gå av seg selv. Marerittene og de ensome morgentimene. De må vike, for meg selv. Jeg har sagt det så lenge; Svein, ikke dvel med fortiden. Tenk på deg selv nå. Og omsider, omsider forsvinner byrdene mine ut bakveien. Ikke noe stort oppgjør, ingen krig som må vinnes. Bare tid og håp.

Kjære sensommer, kjære kvinne, du er visselig tilbake. Og jeg har en plan.

Forbarm deg over denne fortapte mann.

The ring of Elden

2010-07-26T03:24:00.000-07:00

Jeg sitter i brakka mi på Røros. Et sjarmerende lite krypinn og den eneste plassen på settet med varmeovn. 100% jackpot! Grunnen til at jeg sitter her er musikkspelet Elden som årlig settes opp i slagghaugen ved det gamle kopperverket.

Dette er min historie. Den er ganske sann, om ikke så sannsynlig. Ikke så lett å gjenfortelle heller. Kanskje du må gjenta det for meg.

Tiden er skrudd tilbake til år 1718 da svenskene for andre gang var på besøk med dekadensens felttog. Hovedrollen er den svenske førstegangssoldaten Kalle som lengter tilbake til sin fästmö Ellen i Jämtland. Skuespillet skildrer mellom kampscenene minnene og drømmene til Kalle, og det tunge psykiske presset han er utsatt for som ung soldat som for første gang får blod på hendene.

Kalle:

Får jag fråga dej Per Åke, med striden så när

Det är en sak jag funderar på

Min bästa vän er livet, döden kan jag inte förstå

Hur ska jag kunna döde någon då

Inte kan jag fatta, inte kan jag få ro

Hur kan man leva, när man har tvättad sina händer i blod

Var han en ädel själ,

Herre bevara honom väl

Jeg drømte mareritt i natt. Det er lenge siden sist, og handlingen var nå anderledes. En periode drømte jeg nesten hver natt om han, hvor stor han var, hvor mye bedre han var. Hvordan han tok alt jeg hadde hatt i hendene sine og forgyllet det med sitt perfekte liv. Etterpå våknet jeg, gjerne i fem-sekstiden på morgenen, og fikk ikke sove igjen. I natt var det ikke slik. Jeg følte ikke misunnelsen lengre, ikke noe vedmod, bare bitterheten og smerten som hang igjen i en tynn, tynn tråd. Jeg har tenkt på hvordan det vil være å møte ham, og gud hvor jeg frykter det. Jeg vet ikke hva jeg ville gjøre. En fortrengt del av meg vil tuppe han i ballene og slå ut tennene hans, tvinge ham til stillhet. En annen del av meg vil gi ham håndtrykk og vennlige ord. Men egentlig, vil jeg bare slippe å vite av ham. Han er ynkelig, patetisk og falsk. För ett jävla krig.

Jeg våknet også denne gangen i grålysningen, men jeg var ikke våt av svette og tårer. Jeg fikk sove igjen, i vissheten om at alt lå langt utenfor rekkevidde, langt vekk fra mitt liv.

Byens menn er arbeidere. Byens kvinner er arbeiderfruer. Arbeiderne må tjenestegjøre i bergkompaniet som sloss i dalstrøkene rundt forbi, og arbeiderfruene er allene igjen i byen. Den eneste mannen igjen er den feige kobberverkdirektøren Bergmann.

Den svenske offiseren Niklas har en romanse med den lokale bondejenta Kristine. Kristine er datra til Maren, en arbeiderfrue som i realiteten styrer byen. Ei råkul dame med munntøyet i god behold. Kristine lengter bort fra den forfrossne fjellbyen, og ser potensiale i den foraktede inntrengeren.

Niklas:

Kristine, här är jag

en främling i er stad

Jag får röra vid din kind

och sen bjuder du mig inn

dörren har du så på glänt?

Kristine:

Ja hit kan du kåmma tidlig som sent

Om du vil

Niklas:

Om jag vill?

Kristine:

Om du vil

Begge:

Jag är så rädd för kärleken

rädd för at älska och förlora den igjen.

Kristine:

Men vi e her no

Det er forbudt og hemmelig. Så pinlig og pirrende. Undertrykt og lengselsfullt. Umulig og dårlig timet. En hel del adjektiv, faktisk. Men alle vet, jeg kommer til å forsvinne fra dette liv.

Jeg kommer til å dra, utforske nye landskap, se nye horisonter. Og på veien kommer jeg til å falle. Det kommer du til å gjøre også. Så hva i helvette er det å snakke om? Enkelte ting snakker vel for seg selv?

Niklas:

Kristine, elva långa år,

har jag gått i kungens kläder.

Kämpat många krig

och höstad ära och heder.

Jag är så rädd för kärleken

rädd för at älska och forlora den igen

Jag måste gå nu.

Kritine:

Niklas, kan du itj bli?

Je trøng deg i natt her ved sia mi

En å snakke med

En å sove ved

SiljeH:
Eg går ingen vei,
Hvis du blir her

Niklas:
Kristine jag är nästan i vilse
Jag känner ej igen mig nu,
men jag stannar med dej här tills i morgon

Bara för det at du är du

Vi vet vel alle hvordan det gikk med svenskene. Hvorfor vi kaller dem for dumme. Kongen deres dristet seg ut på Fredriksten skanse og fikk en karamell i tinningen av en stødig norsk muskettbetjent. Svenskene trekker seg tilbake, og legger veien hjem mot Sverige. Det skulle de aldri gjort.

Kalle:
Ellen, jag fryser, jag är så rädd
Rädd att dö, ensam i natten
Drömmen jag drömde, nu bliver den sann.
Förlåt mej om du kan.

Ellen:
Kalle, jag väntar på dej var som helst
I minnen om sommar og glädje
Om inte du kommer vad ska jag göra då?
Jag är ängslig, vart bliver du av.

Ingen av svenskene kommer seg hjem. De blir rammet av storm på veien og alle dør. Og alle i publikum gråter. Jeg og, jeg og.

Ellen:
I detta krig, i detta krig
För vem ger dom sina liv?

Helt okei

2010-07-13T16:35:00.000-07:00

Velkommen, etterlengtede sommer.

Jeg sitter i skrivende stund mutters allene i ungkarspenthouset vårt. Peter er i syden, Markus er i Lofoten, Audun er i kongens klær og Petter er på turné. Selv har jeg rundt 50 reisedøgn i sommer, så rommet mitt er et organisatorisk takras av halvfulle kofferter og skittentøy. Det er fantastisk. Deilig å komme seg vekk, få Bodø på avstand og i passelige porsjoner, rømme unna klaustrofobien.

She says it´s allright that you haven´t written or been here for a while

Just grab your things and come on over, stay with me at night

Ting jeg svært nylig har sluttet på høyst ubestemt tid med:

- Godterier

- Frisørbesøk

- Alkohol (fyll, ikke et glass vin eller en øl til maten)

- Krypiske tekstmeldinger

- Sokker med ukedager på (skuffen har blitt standardisert til utelukkende dressmannsokker)

Jeg prøvde å ha ferie for en uke siden. Etter en 12-dagers fyllekule i Harstad sa kroppen klart ifra om at jeg måtte restitueres, naturligvis i feriedagene mine hvor jeg skulle få tid til å gjøre det jeg ikke gjør når jeg er på jobb. Xbox eneste løsning. Heldigvis reiste jeg til Træna uka etter, hvor jeg fikk skru vellyd på ingeborg selnes, nils bech og maskinen. Rølpefulle helgelendinger, råttne overnattingsforhold, irritable kolleger, gode venner og en vakker, så vakker pike å hvile øynene på. Det blir ikke sommer uten.

She says it´s allright that you don´t speak the language, i know that you barely try

I love the smiths and my cigarettes and like you in my bed, but i don´t need you to get by

Topp ti festlige begivenheter hittil i sommer:

1. Nipping til hvitvin og scampi med Steinar Albrigtsen på landegode fyr

2. Relativt spontan tur til dans på Steigarheim

3. Tapasvors med Martine, Karoline og Kaja

4. Helt tilfeldig fest på moloen med wakeboard og soundsystem

5. Filmkveld med Markus, Sigrid og Ingeborg, hvor indiefilmen "Once" ble oppdaget

6. Styring av motorisert partyokse på tilfeldig nattklubb

7. Nachspiel med stappfullt hotellrom og flere kasser øl

8. Badeland med Tone, Mia, Håvard og Endre

9. Cowboylunsj med Tom Stian på rønvikfjellet

10. Mjelletur med Kvadelpop og T-dog

Jeg har dårlig samvittighet for hvordan tingene ble. Jeg var sterkt redusert, og ja, kanskje en smule psyk. Men det jeg følte for henne var helt ekte og det er det fortsatt, jeg ønsker fortsatt så gjerne at det utrolige skal skje. Jag skal sloss i dina kvarter. Men hvilken troverdighet har jeg når jeg sier dette? Hvorfor skulle hun tro på meg når jeg ikke klarer å se henne inn i øynene selv om jeg vet akkurat hva jeg vil? Selvfølgelig snur hun seg vekk selv om det var hun som ga meg blikkontakt. La det skje, en vakker dag, at hun tror meg og at jeg kan tro henne, og vi kan bli ett.

Jeg tror man må ta det man får her i livet. Jeg har blitt servert både godt og blandet, og det er kun jeg som kan gjøre noe med det som kommer i armene mine. Det kan være et fint oppdrag, antydninger til kjærlighet, øyeblikk, dårlige minner, et gammelt bilde, ja/jo det aller meste. Når alt kommer til alt er man vel sin egen lykkes smed.

She says it´s allright that you´re going to the states and you won´t be back for a while

It´s okay with you, its okey without you, either way i´m just fine

She says it´s allright, it´s allright.

Memo

2010-06-27T07:02:00.000-07:00

Jeg har tilbragt ei uke i Harstad som har bydd på noen langtekkelige pauser midt på dagen. Et hittil ukjent fenomen. Mens jeg satt i en gymsal på sentralskolen, og mine arbeidsoppgaver var utelukkende representative, begynte jeg å tenke på årene jeg tilbragte på Støver Skole, og ut ramlet to stykker tekst. Tunge, tunge ting som jeg ikke visste at jeg hadde behov for å fortelle om.

Om du klarer å komme deg gjennom dette blogginnlegget fortjener du medalje.

Piken.

Tanker om livet etter var i bunn og grunn fjerne. Jeg viste at jeg sannsynligvis skulle bli pilot eller rockestjerne, og at en fornuftig alder å gifte seg i var 23. Det var ingen tvil om vår herres allmektige eksistens og hjertet var på venstre side, ganske nært midten.

Jeg pleide å ligge våken om kveldene og tenke tanker om at jeg var på Titanic eller i en mesterlig snekret trehytte i skogen med Melanie C.

Den blondeste piken som alle ville ha vakte også lengsler i meg som jeg ikke hadde grunnlag for å forstå. Ikke visste jeg hvordan jeg skulle forholde meg til henne, og ihvertfall ikke hvordan jeg skulle sette de instinktive følelsene mine til live. Hun var et eneste stort sudoku. Men min tur kom også. Og jeg studerte disse mellommenneskelige forholdene med argusøyne. Slo opp i leksikon og greier. Jeg forberedte meg på det verste.

Triumfen over å holde en ung pikes hånd ble så besynderlig overkjørt av angsten. Jeg holdt kjeft og gjorde det hun ville. Det skulle danses roligdans til Shakira og A1 og etterpå, gjerne i en eller annen lek, skulle det kysses til ansiktsmusklaturen ble satt ut av spill. Når noen fyrte opp Scooter eller Linkin Park skulle man trekke seg tilbake. Akkurat det der forsto jeg aldri, og det ødela nok en hel del.

Jeg tenkte mye på Nirvana, først og fremst på bandet. Tenk for et liv han hadde levd, Kurt Cobain. Han elsket seg nok ihjel. Tenk at Dave Grohl ble vokalist i Foo Fighters, og hvor i helvette ble det av Chris Novoselic? Nevermind.

Jeg var 13 år da jeg første gang lot meg bli hodestups forelsket. Det var på den tiden mor lot meg overta mobilen hennes. Hun var femten (!!) og vinket til meg fra skolebussen hver morgen. Hun hadde langt, blond hår, et aldeles forførende smil og et bryst med klare antydninger til utvikling. Pengene mine gikk fra å samle på lekepistoler til å finansiere et horribelt kontantkortforbruk. Mine nest viktigste eiendeler etter mobiltelefonen var mors gamle gitar og Lillebjørn Nilsens gitarbok og kasett. "Oh Carol, i am but a fool"
Vi pleide å snakke om alle de slemme guttene og jentene på ungdomsskolen hennes, og den to år eldre kjæresten hennes i Stavanger som jeg ikke ante at hun diktet opp. Jeg husker da jeg besøkte henne en kveld. Jeg forsto ikke før lenge etter hvor galt det hele var. Det var ikke antydning til rot på rommet hennes, og allikevel var mitt nærvær pinlig. Alt var så hvitt og livløst, det var så voksent og systematisk. Vi så Scoobie Doo og jeg fikk gi henne en lang klem etterpå.

Forelskelsen endte brått en kveld på parkeringsplassen utenfor Støver Helsestasjon. Jeg aner ikke hva det var vi kranglet om, men hun gråt og ropte at jeg hadde ødelagt alt. Jeg kunne kanskje ha omfavnet henne og holdt henne tett intill meg til hun holdt opp, men jeg var for ung, for redd. Jeg satte meg på sykkelen og beinet hjem gjennom regnet. Våt, kald og så uendelig misforstått.

Hun og moren flyttet sørover høsten etter og la bak seg alt det vonde. Det er bare tre år siden jeg glemte mobilnummeret hennes nå.

En venn i nøden.

Etterhvert så jeg hvordan han slet seg gjennom dagene. Han hadde aldri hatt noen på sin side. Til og med de andre som ikke passet inn i mengden lot ham være allene med seg selv. Aldri hadde han fått byttet pokemonkort, selv om han satt på den desidert største samlingen. Han fikk aldri spille fotball på den slitte grusbanen eller sitte i dessene. Slik var det med ham, isolert og tilsidesatt. Han ble taus og mistet sin barnlige glød, den barnslige sjarmen som de andre utstrålte. Og de andre forsynte seg skamløst av det som ble tatt fra ham. Det eneste han klarte å kommunisere var sinne og fortvilelse. Han slo og sparket og brølte. Tusen barnehender lappet til ham, og grusomt nok som det virket, var nok volden en av hans små gleder. Når noen responderte, besvarte handlingene hans, bekreftet guttens eksistens. Nei, det var aldri volden som ødela for ham, det var ignoransen. De ordene som han aldri fikk høre. De elementære kontaktbehovene som aldri ble stimulert.

Jeg tror jeg skjønte det etter den dagen i skolegården da jeg som en av mange oppnådde kontakt med ham. Ikke var det første gang vi hadde forsøkt å rundjule hverandre, men denne gangen var det noe veldig intenst over det hele. Vi hadde blitt større, sterkere, mer utslitt. Og da jeg holdt ham i noe som må ha vært et smertefullt grep kjente jeg at det sprakk i overarmen min. Jeg kunne kjenne tennene hans bore seg gjennom huden, kjøttet som strittet imot med muskler som var i ferd med å revne. Jeg hørte det dyriske, paniske, hjelpeløse hylet hans, og i det jeg glapp taket rant det blod og spytt nedover albuen min.
Klokken ringte inn til femte time og vi gikk hvert til vårt.
Men noe skjedde med ham da jeg glapp taket og trakk meg unna. Vi ble venner etter denne dagen.

Vi hadde oppnådd en form for respekt for hverandre. Og jeg var blitt modig. Jeg turde å stikke meg ut av mengden, om så bare for en ledig stund, for å slå av en prat med ham om noe som interesserte meg sånn helt på det jevne. Denne lille harmonien og forståelsen vi hadde mellom oss gikk de andre barna hus forbi. Når jeg var med ham var jeg usynlig for de andre.
Dette gjaldt naturligvis ikke de voksne. Lærerinnene lot seg henrive av min stakkarslige oppofring, og det var en helt naturlig sak at vi ble plassert i samme klasse på ungdomsskolen.

Og ting forandret seg det neste året. Om ikke til det bedre, så fikk du ihvertfall nye impulser, og det bedrøvete trekket i ansiktet ditt slapp taket litt etter litt. Jeg hadde også et selvbilde å bygge. I jakten på en anstendig identitet engasjerte jeg meg. Prosjekt zero- nulltoleranse for mobbing. Møter, seminarer, plakater i korridorene med bilder av skoleomgivelser og siluetter av personer. Et virkelig moralløft i den norske grunnskole. En bautastein for inkludering. Eller kanskje ikke. Jeg tviler på at noen husker. Jeg ville være sterk for deg. Selv om jeg hadde mine svake stunder. Jeg måtte gi slipp på deg iblant, men jeg fornektet deg aldri.

Jeg husker tårene dine den siste skoledagen i åttende klasse. Jeg var lettet over at klassene skulle forandres igjen, og for å være ærlig ga jeg vel beskjed om at jeg ikke ville fortsette i samme klasse som deg. Og det var aldri meningen at du skulle bli lei deg. Det eneste jeg ville var at du skulle ha noen å prate med. Og du var en god samtalepartner.

Dette er en historie som i de fleste ungdomsnoveller ville endt i tragedie. Historien kunne sluttet med at "jeg aldri så ham igjen", eller "de fant ham i et tre". Slik er den ikke. For ting gikk bedre. Det løsnet på et vis. Han møtte flere personer som ikke bare tok ham for det han var, men som også lot ham kjenne dem. Og historien som kunne endt i noe nitrist, har såvidt begynt.

Min venn, det er lenge siden nå. Sikkert to år siden jeg så deg sist. Men jeg håper og tror at du har det godt. Og at verden yter deg rettferd.

And if they don´t believe us now, will they ever believe us?

2010-06-10T08:35:00.000-07:00

Det er snodig hvordan livet sakte men sikkert går fremover, sakte i rykk og napp. Akkurat nå er det et komfortabelt kaos.

Hva skal jeg si, jeg har vel hatt en slags stabilitet i livet mitt i det siste. Jeg har følt at det går lungt til helvette med meg. Jeg har møtt meg selv i døra hver mandags morgen, opp av sengen til morgenmøtet på jobb, hvor det aldri er helt fritt for at man blir gjort oppmerksom på sine svakheter. Og forleden dag kommer i retur. Lørdagsnattens whiskeyflaske og søndagsmorgenens hodepine har vært flukten fra en dårlig magefølelse, uten frokost og full av kaffe. Beinhardt.

Men lyse stunder, så absolutt, har det også vært. Og nå er solen her. Den omfavner meg, og jeg kler meg i solbriller. På lørdag tok jeg med meg pappa på jazzkonsert. Det var alltid han som tok med meg på konserter, i de små fløyelsbuksene mine. Knøtteliten og totalt uvitende om at kassen han bar på var en vaskeekte Fender Rhodes Mark1. Denne gangen var det jeg som tok med pappa på konsert, han fikk sitte sammen med meg og alle knappene mine mens den legendariske Georg Riedel trakterte bassen sin, og til min glede dro han paraleller mellom det jeg gjorde og å sette seg ved pianoet. Herregud så stor jeg har blitt.

Selv om verden iblant tar kvelertak på meg, og viser meg et uheldig speilbilde blir jeg sakte men sikkert, i rykk og napp, sterkere. Et nytt bekjentskap sa for noen dager siden at man må dyrke sine sterke sider, og de svake vil komme diltende etter.

Jeg skal sloss mindre med meg selv, det lover jeg deg.

Jeg tror Krister er enig når jeg sier at det er bedre å møte seg selv i døra enn at man dør av å møte seg selv.

Tro Och Trivel

2010-05-13T16:00:00.000-07:00

Jag har gått på knä så många år i den här staden
men jag svär att jag hörde Frälsningsarmén sjunga om att lämna allt
bakom sig, första gången jag såg dig
Och jag svär att jag hörde lastbilar från E4:an dundra förbi där utanför
natten vi kysste all skit vi gått igenom här adjö

20101112 Rockefeller, Oslo

Fitter Happier

2010-05-06T15:15:00.000-07:00

04.12.06

10.05.07

26.08.07

27.09.07

09.12.07

22.05.08

10.11.08

02.03.09

03.05.09

14.12.09

15.04.10

07.05.10

Snakkes.

For å si det på en annen måte

2010-04-18T00:36:00.000-07:00

Det var aldri så enkelt som det alltid hadde virket. Men godt var det. Så godt at det tok uendelig lang tid å finne henne på plasser jeg trodde jeg hadde lett. Og alle tårene var forgjeves, alle ordene var sagt. Og jeg, jeg nektet å slippe taket. Selv om avgjørelsen ble tatt for meg. Og jeg slapp til slutt taket på meg selv. Og jeg dro. Og kommer aldri duveitnu.

Jeg er mye galere enn du tror. Langt fra så selvsikker som de syke øynene mine tilsier. Langt fra så rakrygget som ryggen min er rak. Jeg stopper ofte opp forran speilet og spør meg selv

Hva

holder du på

gjør du egentlig

Hvorfor

er det så enkelt

ikke

Og hverdagen går sin gang, og du er ikke her. Jeg leter, herregud hvor jeg leter. Jeg har kjørt forbi huset ditt så ofte, i fem kilometer i timen og sett opp. Ikke ned, aldri ned. Jeg har sittet i salen, langt bak og hvilt øynene mine på det vakre, og drømt meg vekk. Jeg har sittet enda lengre bak og lyttet til en nærstående mikrofon gjennom headsetet. Jeg var på skolen din, for kanskje ble du da overrasket om du fikk se meg. Kanskje du ville bli glad, og fortsette å smile når jeg hadde gått. Nei, så enkelt var det ikke.

Det hendte jeg løp langs jernbaneskinnene. Små støvler og grønne bukser. Sville for sville og stein etter stein. Jeg løp gjennom åsentunellen, dum som jeg var. Den virket ikke så lang, om man sto i rett vinkel kunne man se at det var en åpning på andre siden. Men den var lang og det var mørkt. Og jeg var livredd og i villrede om jeg skulle gå tilbake eller fortsette.

Det er ikke så lett å finne deg når jeg sliter med å finne meg selv.

Vi er overflatiske og upersonlige og snakker om andre. Oss snakkes det nok om allerede. Det virker som at alle gjør det noen ganger, vi har ingen rett til å være oss selv og finne hverandre. For du er så bra og spesiell og fin. Og jeg, jeg er høy. Og oppfører meg som en gammel mann. Men de vet det vel, at jeg ikke aner hva jeg gjør, for hele tiden skal det forhandles, hele tiden skal det hviskes hemmeligheter i øret mitt om hva du egentlig vil. Og jeg tar imot skamløst og skammer meg.

Tenk om jeg hadde vært der. Den kvelden jeg kom hjem og merket at noen hadde sittet i sengen min. Tenk om grunnen til at det var rødvin på puta mi, var at du skvatt da jeg åpnet døra, og du slo igjen macen min og lo usikkert. Eplekjekt ville jeg vel sagt at du ikke ville finne noen hemmeligheter på den, og det ville vært ufattelig dumt sagt, for det var slett ikke hemmeligheter du lette etter. Du ville heller dele.

Tenk om jeg hadde satt meg ved siden av deg, og vi hadde begynt å snakke slik vi ikke fikk snakket forrige gang vi var der. Og denne gangen ville du kanskje ikke frøset til is når jeg la armen min rundt deg. Og kanskje kunne vi snakket eller vært stille i flere timer. Til vi ble så sultne at vi ikke orket å stå opp.

De kan si hva de vil. Vi kunne rømt herfra, ihvertfall i euforiske stunder, om ikke for alltid. Vi kunne sveve over byen. Og de hadde ikke trengt å vite noe om det, for de så ikke oss. Det var vi som så dem, og sånn hadde det vært hele tiden.

Håkan, min venn. Hjelp meg.

Winter Wooskie

2010-03-05T16:00:00.000-08:00

Jeg må holde meg unna. Kjenne min besøkelsestid. Eller fravær av sådan.

Være smart og mindre sjarmerende.

Pust inn. Pust ut.

Maybe i´m in love, love, love

Love, love

Maybe that´s enough bad stuf, bad stuf.

Jag var ute på Bjurö Klubb

2010-02-25T09:59:00.000-08:00

Åh!

Jag lovar
Gissa vad jag hittade, l ängs vattnet
En blåval som härjade

Längs stranden
Ha sa han kände mig
Han sa jag har sett dig när du vandrar
Varje kväll du tänker högt och viftar armar

Bloggen min baserer seg for det meste på tilbakeblikk. Jeg bruker den til å uttrykke interne diskusjoner med meg selv som må ut kjappest mulig, og som jeg i større eller mindre grad har lyst til å dele med deg. Enkelte ting løser seg enklere når jeg skriver dem ned. Akkurat så konkluderende som foregående setning pleier de å være. Kanskje jeg burde begynne å skrive sanger i stedet.

Forrige helg var jeg på By:Larm og oppdaget forferdet (men ikke overraskende) at en stor del av min sosiale sfære har base i Oslo. Det ble nice middag og jentevors med Martine, utallige "hei på deg!"-treff, kafépils med Ingeborg og gjengen samt nach og dagen derpå med Kvadelpop. Til og med en brorpart av vennene mine som bor i Bodø var der. + Audun som tok turen fra Kirkenes.

Det var tre perfekte dager og musikken var i tillegg av utmerket art. Det store spørsmålet er vel alt i alt hvor mye det haster å forflytte seg til trikkeby. Bodø er jo legendarisk som det er.

Men vad ska du bli?
men vad ska bu bli?!
Ja, vad ska det bli av mig..

Om du ikke har merket det underveis i dette blogginlegget har jeg blitt noe lysere til sinns siden sist. Takket være solens tilbakekomst, etableringen av nérsk og generelt høy og progressiv aktivitet har troen på lysere tider meldt seg. Endelig har jeg pakket den andre dyna samt skjeletter av ymse slag i skapet. Spotify-listenes melankolske toner blir stadig mindre spilt til fordel for nye musikalske impulser. Siden sist har jeg også bikket 20 år, noe som best kan beskrives å fylle fjorten på nytt. Det er gryningen av en ny æra. Eneste tegnet på aldring så langt (dog bare knappe to uker) er at jeg kan konsumere spiritus på egen hånd.

Uansett, snakkes.

Jag sa
om du äter upp mig
ska jag hämta mina bröder
Och jag ska tjallala
Tjalla ifrån döden
Och jag ska skriva brev
Till dina närmaste och bästa
Och säga att du lurar folk
Som emellanåt är ledsna

Och vågorna krålar och jag vadar in i natten
Oh jag, är en vinnare runt vattnet

Laleh - Bjurö Klubb (spotify)

They´re spreading blankets on the beach

2009-12-30T15:49:00.000-08:00

2009 går mot slutten, og av mine dager som tenåring gjenstår det i underkant av femti. Det liker jeg svært godt. Takk for det!

This is the first day of my life

Swear i was born right in the doorway

I en samtale med en god veninne på et av Bodøs fineste ølhus, fikk jeg høre at året hadde vært forjævlig mot henne, og etter en kjapp diskusjon kom vi frem til at 2009, på et helt generelt plan, var et forjævlig år. Dette var året min skepsis til videregående skoleopplæring fikk sin absolutte bekreftelse, det var året da drømmer braste i det øyeblikket de ble realiteter, og året da følelser og tillit i andre menneskers retning ble satt på prøve. Bare enkelte av dem besto.

2009 går nok en dag i glemmeboken min, men enkelte minner vil jeg gjerne dele.

And you said, this is the first day of my life

I´m glad i didn´t die before i met you

Jeg husker det som i går, den helgen i Mai da jeg var i lofoten på en kreativ samling for jobben min, som også skulle bli mitt faste arbeidssted etter skolen. Etter timer med møter om visjoner for fremtiden og evaluering av firmaets status dro vi på sjørafting med turistsenterets båter. Vi klamret oss til ripa mens sjøsprøyten sto mot oss og en rekke nautiske mil ble lagt bak oss. Om det ikke hadde vært for båtførerens erfaring og sikkerhetsinstrukser hadde båtturen vært livsfarlig. Og jeg tenkte der jeg satt, med et tau jeg holdt i som eneste sikring, at om jeg faller av båten og knekker nakken og det hele skulle være over på et øyeblikk, ville det ikke bry mitt store ego det minste. Jeg hadde en familie som var glad i meg og en kjæreste som var trofast. En skolegang preget av gode karakterer og en fremtid som lå klar. Det hele lå til rette for meg, så hvorfor ta på vei om jeg endte på vestfjordens bunn. Jeg hadde oppnådd noe!

Naturligvis ble jeg hegende fast, jeg er jo ikke gal heller.

...these things take forever

I especially am slow

Jeg har skrevet om sommerferien min tidligere i bloggen, og opplevelsene er skildret godt der. Mye kan sies i ettetid, men slikt kan man like gjerne la ligge. Det gjelder vel å leve i nuet.

Jobben min har krevd mye av meg dette året. Møtet med det virkelige arbeidslivet kom som et sjokk og jeg ble langt på vei overveldet av ansvaret som fulgte med jobben. Alle må vel ta ansvar i sine respektive jobber, for eksempel kan det få katastrofale følger om en ansatt i postverket mister et brev underveis som kan bety være eller ikke være for noen helt andre. Jeg skjønte vel fort at om jeg ikke gjorde jobben min, kom ikke ting til å skje. Og i motsetning til på skolebenken, der oppgaver blir lagt døde over natten fordi de ikke betyr noe for noen utover deg selv, er det faktisk enkelte som er avhengige av at jeg gjør jobben min for at det skal skje noe. Om jeg dummer meg så til de grader ut at en artist velger å pakke lekene på grunn av slett arbeid fra min side, kan jeg ødelegge en konsert for opptil hundrevis av mennesker, for ikke å snakke om problemene jeg setter arrangøren i.

Men så var det minnet. Det sterkeste minnet fra jobben min i 2009. Jeg og min kollega Tom Stian hadde fått i oppgave å rigge og gjennomføre konsert med Joddski på Aspmyra en regnfull søndag i oktober. Beleilig nok har vi en lastebil som kan gjøres om til scene, og lure som vi var designet vi også et lydanlegg som skulle kunne dekke en hel fotballarena og atpåtill fraktes i helinga med jekketralle! Slike vågestykker fører til en rekke nervøse prosesser i hodet, og de var det mange av før vi fikk vår endelige bekreftelse på at det virket. Jeg koblet noe så enkelt som en iPhone til mikseren og dro nevrotisk opp master-spaken i håp om at det skulle bli lyd. Og lyd ble det! Det var en euforisk følelse å kunne stille seg øverst på toyotatribunen på andre siden av banen og kjenne basslagene fra subwooferne slå i mellomgulvet. Vi la oss med et smil om munnen den kvelden, og til uka ventet det en fridag.

Of these things there´s no telling, we´ll just have to wait and see

But i´d rather be working for a paycheck, than wait in to win the lottery

2009 var året som ga meg juling jeg aldri har fått før, men som også brygget på mye godt. Sårene gror og tiden flyr, og det er i gryningen av årets siste dag jeg skriver disse oppblåste og smått banale linjene om året som har gått. 2009 var året som drepte Michael Jackson, og for min del kan det være året som bærer byrden for verdens stakkarslige påbegynnelse av 2000-tallet. Jeg har imidlertid trua på 2010. Det kan bli jævlig bra.

Skål mine venner, for det som er forbi og for det som skal komme. Skål for møkkaåret 2009!

Bright Eyes - This Is The First Day Of My Life

Etterpåklokskapens prekære trengsler

2009-11-09T15:02:00.000-08:00

Jeg har nettopp lest ferdig en bok. Nylig trakk jeg en konklusjon vedrørende min språklige horisont, som viste seg å være i fritt fall. Etter videregående har jeg ikke hatt anledning eller behov for å skrive, og da jeg skulle besvare en av sjefen min sine illsinte og anklagende e-poster innså jeg i hvilken retning det gikk. Derfor bestemte jeg meg for å lese mer, rett og slett for å holde språket ved like.

Jeg grep en bok jeg kjøpte tidligere i sommer om en ung tysk herremann som under andre verdenskrig valgte å verve seg til Waffen-SS. Boken (Black Edelweiss) består av den unge mannens memoarer fra ungdomstiden og den politiske vekkelsen/søvndyssingen, samt kampene på østfronten og i fraknkrike, som ble nedtegnet mens han satt i amerikansk fangenskap etter kapitulasjonen.

Boken er signert Johann Voss, et navn som i etterordet viser seg å være et pseudonym. Forfatteren argumenterer for navnevalget med at han som en verdensvant eldre mann, ikke lengre kunne stå for det han den gang skrev. På den andre side ville det være helt feil å gjøre om på beretningen han en gang skrev, ettersom den skildret følelsene hans der og da.

Johann Voss var derfor bedre skikket til å skildre fortellingen. En naiv, men ærlig, ung mann.

Jeg har tatt meg selv i å gjøre om på blogginnlegg. Enkelte har jeg atpåtill slettet. I et liv som kontinuerlig endrer og utvikler seg blir arkiveringen av mer eller mindre forbigående følelser i enkelte tilfeller overveldende. Om de bør underlegges en slik sensur er en annen sak.

Hva som er mest ærlig klarer jeg ikke å ta stilling til. Det er jo mine meninger...

Kanskje det er for sent å mene noe annet?

Håkan Hellström – Försent För Edelweiss

La mæ ta dæ med...

2009-10-20T13:45:00.000-07:00

Fridag.

Forrige uke jobbet jeg 40 timer overtid. Faktisk nok til en uke ekstra ferie. Ferien kommer nok snart. Jeg har brukt dagen i dag på å gjøre så lite som mulig. Jeg fant innpass i Markus sin usedvanlige rutine i å drive dank på mesterlig vis, og selv om rastløsheten slet i meg, var sofaen som en øde øy jeg ikke kunne reise fra.

Jeg har tenkt stygge tanker i det siste. Jeg mangler perspektiv og engasjement. Jeg føler meg rett og slett deprimert. Hva faen er jeg til kar? Hvilket liv er det jeg lever, og hva gir det meg?

Jeg jobber mye. Jeg er glad i jobben min, men jeg merker at den opptar meg i farlig stor grad. Penger får jeg nok av, og penger kan brukes til så mangt. Men lykken ser jeg lite til.

Det har vært en ulykkelig høst.

Og så var det kjærligheten da. Jeg vil påstå å kunne en hel del om den, muligens litt for mye. Kjærligheten som tar meg til nye topper og avgrunner, og som med min absolutte hengivenhet har lukket mine øyne mang en gang. Jeg har lært hva skyld er, og svik. Kjærligheten har slått meg gul og blå. Nesten ihjel.

Skyt meg.

Nei, det er aldeles ikke slik. Jeg er ikke en fortapt sjel i et gudsforlatt helvette. Jeg er ikke en gutt med mørkt hår og skjør benbygning som ikke klarer med livet mitt selv om alt står som dekket på et bedre koldtbord. Vi mennesker er så mye mer enn det våre daglige sysler opptar i oss. Og jeg, jeg er en sneversynt and i en liten dam. Eller kanskje en hund.

Lykken og kjærligheten lar vente på seg, men jeg kommer til å forfølge den som om den var en dødsdømt mygg på underarmen min. Jeg vil finne lykken, den veldige lykken jeg selv har opplevd.

Og jeg vil gjøre henne lykkelig.

I stedet for å overøse teksten med setninger fra mer eller mindre meningsfulle innslag av populærmusikk, velger jeg å publisere en relativt eksklusiv spotifyliste: værsågod

En lånt tekst om en egen sinnstilstand

2009-10-04T14:19:00.000-07:00

Lately, I find myself out gazing at stars

Hearing guitars like someone in love

Sometimes the things I do astound me

Mostly whenever you´re around me

Lately I seem to walk as though I have wings

Bump in to things like someone in love

Each time i look at you i´m limp as a glove,

And feeling like someone in love

(J. Van Heusen, J. Burke)

Det finnes et lys som aldri går ut

2009-09-23T10:39:00.000-07:00

And if a double-decker bus Crashes into us

To die by your side Is such a heavenly way to die

Jeg er glad i å ta bilder. I større eller mindre grad er jeg en ivrig hobbyfotograf, og det er få ting som gleder meg mer enn å fange øyeblikk med kameralinsa. Jeg jakter etter øyeblikkene, og prøver desperat å eksponere dem med mitt camera obscura.

Fotografi er dog et krevende håndverk. Og mange ting - svært mange ting - kan ikke fotograferes. Drømmer, for eksempel. Og minner.

Det er de små minnerike øyeblikkene jeg gjerne skulle ha fotografert. Tenk å ha et bilde av det tiendedels sekundet man møter Markus bakfull på vei inn i dusjen, med ansiktet fullt av skam og skyld, en Lørdags morgen. Et bilde med akkurat lang nok lukkertid og akkurat stor nok blender til at det blir like diffust som minnet.

Jeg har et minne fra min barndom, da jeg og storebror gikk tur med vår far. Vi hadde promenert langs vår sedvanelige løype til elva, via rideranketreet, hulderberget og sommerfjøsen. Vi gikk mange slike turer, men denne husker jeg ekstra godt. Mens jeg og bror lekte i de tomme kubåsene i sommerfjøsen hadde min far gått i forveien. Da vi gikk videre, nesten fremme ved Arnplassen, kom min far hoppende ned fra oven. Han hadde klatret opp i et tre, og hoppet ned på veien forran oss. En svært så uvanlig hendelse fra min fars side, ettersom jeg aldri har kjent ham som den spontane typen.

For deg som kanskje ikke kjenner disse ekstremt lokale stedsnavnene, og hverken har møtt min far eller bror, danner du deg nok et helt annet bilde enn meg. Dog danner du deg nok et bilde. Et lite autentisk et.

Tenk å ha et bilde som gjenspeiler denne episoden til punkt og prikke. Et bilde som bærer de samme gode følelsene og minnene som meg.

Den siste tiden har vært preget av noen uheldige hendelser og omstendigheter i livet mitt. Samtidig har jeg opplevd hvor viktig nærværet av venner er, og deres tilstedeværelse har bragt meg mange gode stunder.

Peter Robertsen og Markus har hengt sammen med meg hver ettermiddag den siste uken, og sammen har vi hatt noen euforiske stunder i TV-stua vår. Vi har kommet dypt ned i DVD-boksen med Twin Peaks-eppisoder og utviklet et særegent felles vokabular bygd på Peters beinharde Steigendialekt. Det har vist seg at faktorer som heimbrent og innavl fører mye godt med seg. Jeg vil nå forsøke å male et bilde av gjennomsnittet av våre gode stunder.

Jeg, Markus og Peter sitter henslengt i TV-stua. Stua er ganske kvadratisk med parkettgulv og hvitmalte vegger. Veggen mot sør inneholder et stort vindu mot bakgården og en dør ut til balkongen vår. Bakgården vår er nok byens mest autentiske med varemottak, parkeringsplasser og garasjer. Langs den østlige veggen står det en bers sofa med sjeselong og over den henger en lang, hvit IKEA-hylle med DVD-er på. Lengst til venstre på veggen er det en dør ut til kjøkkenet hvor vi regelmessig går for påfyll av kaffe kjøpt på Coop.

På den nordlige veggen fører to store glassdører ut til dagligstuen. De er i eksotisk tre med kvadratiske ruter. Dørene står som regel åpne.

Vestveggen består av en lang TV-benk med en TV, to høyttalere og to lampetter som lyser opp bak TVen. Under TV står det et stereoanlegg, en DVD-spiller, en Nintendo Wii og en Xbox 360. På veggen henger et gigantisk banner fra Parkenfestivalen som det står LAIRO på.

På bordet står en brun kaffekanne med store, hvite blomster på. Det står også gjerne en skål med bridgeblanding eller engelsk konfekt der. Sammen med kaffekoppene står det gjerne noen brukte asjetter med rester av ristet brød og hjemmelaget bringebærsyltetøy. Her sitter vi altså, tre unge gutter. Det er en god og avslappet stemning og selv om Twin Peaksepisoden stort sett blir avbrutt av enkelte enstavelsesord og sporadiske setninger, føler jeg et fellesskap som overgår enhver samtale.

Er det ikke vakkert? Jeg føler meg priviligert som har slike mennesker og slike stunder i livet mitt. Fantasien er god til å danne bilder, mye bedre enn et kamera.

Det er de nære tingene som er viktige for oss. Jeg har mange minner, og jeg kan ikke minnes alle på en gang. Men av og til dukker dem opp, og gir meg følelsen av å ha et innholdsrikt og verdifullt liv. Selv når det regner sidelengs uten antydning til skylette i horisonten. Jeg vil avslutte dette blogginlegget med en av meg og Auduns mange bilturer, denne gang til familien Selnes sin hytte på Naurstad.

And if a ten-ton truck
Kills the both of us
To die by your side
Well, the pleasure - the privilege is mine

There is a light that never goes out - The Smiths

Brännö Serenad

2009-09-20T02:52:00.000-07:00

Vad vet du om månljuset?
förrän du blivit sönderslagen under det...
Och vad vet du om gryningen?
Förrän du mött varje morgon, med sömnlösa ögon...

Det er enkelte faktorer her i verden som er uforståelig. Enkelte ting henger ikke på greip. En kort liste:

- Tid og rom

- Fremskrittspartiet

- Kjærlighet

- Psykologi

- Døden

- Frihet

For å si det kort, denne siste uken har jeg måttet ta stilling til en rekke uforståelige faktorer i livet mitt.

Och vad vet du om kärleken?
Förrän du förgäves hatat den...
Och vad vet du om hur hjärtat kan bränna?
För kärlek som aldrig kan dö, men inte heller leva..

Jeg er sterkt redusert. Glem det du har lest på denne bloggen tidligere, for det hører fortiden til. Og jeg har måttet gi opp fremtiden min. Fra nå er det vel bare nåtid som gjelder.

Det er kanskje nå det begynner....

Sprid ut bensinen över solnedgången
Riv ner staden
Häll ut havet ända bort till horisonten
Tysta ner musiken, hon kommer aldrig hit igen

Min beibi dro avsted

2009-08-09T08:50:00.000-07:00

...

Det er en stund siden jeg har blogget. I bloggverdenen er det en evighet siden jeg har skrevet noe. Årsaken er så enkel som at jeg rett og slett ikke har hatt tid. Jeg har nemlig vært på jobb de siste to månedene. Ja, med unntak av en alle tiders ferie til England har jeg stort sett vært på jobb.

Det startet 18. juni. Til fordel for Festspillene i Nordnorge droppet jeg avsluttningsseremonien for Bodin videregående og dro til den gudsforlatte byen Harstad. Siden har jeg fartet rundt i nordnorge for å henge opp høyttalere og skru på knapper. Nå kommer den fulle og hele utgreining om min sommer. Del gjerne opp lesningen i mindre dåser eller bolker om du blir trøtt og svimmel.

Juli

Jeg og Ulrikke dro til Brighton for å besøke søsteren hennes. Brighton er en havneby en times togtur sør for London med en flere kilometer lang sandstrand og sjarmerende

bebyggelse. Selv om jeg aldri har vært på noen middelhavsøy fikk jeg en følelse av å være det. Befolkningsmessig består Brighton av en herlig miks av ny-veivere, punkere, nyrike, måser, snobber, kjendiser og homofile. Før vi kom til Brighton var vi innom Oslo og badet i Frognerbadet. Siden dro turen til London hvor vi bodde på herlige easy hotell i Paddington. Vi bestilte middels stort rom med vindu, noe som i easy-verdenen betød en og en halv kvadratmeter gulvplass, et bad i god caravanstil og et vindu som førte ut til en korridor i hotellets kjeller. Selv om jeg måtte ha døren til gangen åpen for å åpne kofferten, passet det oss ganske så

utmerket å bo der. I London dro vi til Oxford Street hvor jeg f

or første gang på det jeg kan huske kjøpte nye klær.

Dag to dro vi til Hyde Park og promenerte før vi tok toget til Brighton.

Ulrikke var som vanlig så vakker og god som bare Ulrikke kan være.

Brighton var en stor opplevelse. I Lanes of Brighton lå det meste man kunne tenke seg av små butikker. Vinylplater, sko og urmacho bekledning sto på plakaten for min del, og

jeg dro ikke akkurat med uforrettet sak med unntak av en matrosdress som jeg ikke så meg kapitaldyktig til å kjøpe. Ulrikkes søster Lisa og hennes samboer Charlie bød oss på husly og eksepsjonell oppvartning. En av sommerens definitive høydepunkter var da vi dro på en ekte sushirestaurant og siden endte opp på den finske restaurantet Nordic Ligths. Dagen etter skulle puben arrangere konebærekonkurranse, og jeg var akkurat edru nok til å ikke melde meg og Ulrikke på. I stedet for å bære på Ulrikke uten en praktisk årsak (såklart hender det at jeg bærer henne rundt om kring) dro vi på stranden neste dag. For en likblek nordmann ble pigmentforandringen rosa i stedet for gylden, og resten av turen ble det rett og slett vanskelig å bevege seg. Nok om det. Det var en alle tiders ferie.

Vel hjemme i Bodø dro jeg rett til Trænafestivalen på jobb. Jeg fikk gleden av å jobbe med storheter som rockettothesky, Petter Carlsen, The New Wine, Jens Lekmann, Juvelen og ikke minst Kråkesølv. X Rockekompani tok også turen for å lage øyas koseligste krypinn og konsertsted. Å ha kompiser man kan henge ut med mellom slagene var ubeskrivelig tilfredsstillende for en smått stresset sjel. Eneste minuset med denne turen var festivalledelsen sin magiske evne til å ødelegge for seg selv. Her er det en rekke ting jeg lar være å gå inn på. Selv ble jeg og mine kolleger lovet en "nightliner" til å overnatte i. En nightliner er en buss med høy standard og gode senger i. Det vi fikk var tidenes mest shabby turnébuss som vi atpåtill måtte dele med noen tilreisende trøndere fra storåsfestivalen. Kjempeball!

De neste ukene ble et mas. Ulrikke jobbet på bestemor Wenbergs campingplass, jeg jobbet natt og dag med pakking og sjekking av utstyr, Michael Jackson ble gravlagt, og hjemme i Storgata fikk jeg altfor lite tid til å henge ut, ikke minst med Audun som nylig ble romkamerat. Helga etter Træna dro jeg til Sørarnøy med Banana Airlines. Til tross for 500 fritidsbåteiere på rølpefylla ble dette en riktig trivelig tur med sightseeing og pesse bra overnatting på Krokholmen. Mellom slagene i Bodø fikk jeg tid til å ta noen turer med kveldsbussen til Fauske for å besøke Ulrikke på campingen. Fauske Camping er en magisk plass hvor forbausende mye skjer. På en av disse turene, jeg husker ikke eksakt hvilken, fikk vi gleden av å hjelpe en franskmann hvis kone lå i campingbilen og holdt på å dø av et akkutt anfall av ett eller annet. Jeg satt midt i middagen da den noe fortumlede franskmannen kom inn, og vi tolket det dithen, for det meste på grunnlag av gestikulering, at noe skummelt skjedde. Vi ringte ambulanse, og brukte en del tid på å forklare ham at noen kom for å hente dem. Hverken jeg, Ulrikke eller bestemor kan fransk, men det hele gikk seg til da Ulrikkes mor kom oss til unsetning med sitt glimrende franske vokabular. Det ekleste i hele situasjonen var dog det faktum at jeg satt og spiste middag. Skulle jeg fortsette å spise mens vi ventet på ambulansen? Jeg gjorde et tappert forsøk, men fant det mer fornuftig og sympatisk anliggende å vandre nervøs rundt. Hva ville du gjort?

Vi skal nå bevege oss ned i sommerens dypeste avgrunn. Jeg og en kollega skulle til Sandnessjøen for å avvikle festivalen syvern. Som transportmiddel fikk vi den dårligste lastebilen som kjører på fire hjul, det vil si, vi holdt på å miste ett på veien så det kunne fort blitt tre hjul og ingen lastebil eller meg og kollega i det hele tatt. Fremme i Sandnessjøen regnet det sidelengs og jeg lurte døden for andre gang på denne turen da 800 kilo med høyttalere falt ut av lastebilen. Englevakt og en tapper bærehjelp som dyttet meg unna gjorde at det gikk forholdsvis bra. Bærehjelpen måtte dog sy fire sting i hodebunnen.

En slående besynderlighet med Sandnessjøen er at innbyggerne ser ut til å hate plassen like høyt som meg. Hele helgen var det totalt 800 innbetalende på en arena som lett kunne ta 4000. Tross den dekadente stemningen fikk jeg gleden av å skru lyd på en rekke artister, deriblant 22, Kaja Bremnes og los Horibles.

Festivalopplevelsen nådde nye bølgedaler da jeg og min kollega drakk oss gode og skjeløyde den andre kvelden. Vel fremme på hotellet virket ikke nøkkelkortene til rommene våre lengre. Nede i resepsjonen fikk vi vite at festivalen hadde booket hotell for en av tre netter. GRATULERER! Hotellbetjeningen hadde atpåtill vært så hjelpsom at de hadde pakket baggasjen vår. De hadde altså pakket skittentøy og toalettsaker og gudene vet hva. Veldig behagelig. Episoden endte med at vi ble kjørt til motellet Napoli utenfor byen. Klokken var da fire på natta. Man skulle tro at det var en lettelse å sette seg i lastebilen og kjøre hjem etter dette, men det faktum at en olabil ville vært et sikrere og mer effektivt transportmiddel gjorde ikke underverker for til værelsen. Denne dagen fikk jeg også en telefon fra Audun om at vår gode venn Elias hadde drukket seg litt for full i leiligheten vår. Halvannet kilo reker, en halv flaske whisky og X antall glass rødvin hadde funnet veien ut på sengen min via magesekkens reverserende reflekser.

Jeg skal aldri tilbake til Sandnessjøen. Og Elias, du er skyldig meg ei kasse brigg.

August

Den førte august dro jeg til Hamarøy og åpningen av Hamsunsenteret. Mine arbeidsoppgaver i denne sammenhengen var å bistå åpningsforestillingen gruv ikke for det med teknisk kompetanse. I motsetning til Sandnessjøen viste Hamarøy seg fra sin vakreste og mest solfylte side. Jeg hadde imidlertid tatt høyde for regn og minusgrader, og lengselen etter shorts og caps holdt på å gå over til det rene vannvidd. Det ble noen slitsomme dager i steiksola med alskens utfrika skuespillere og regissører omkring meg. Det toppet seg da jeg måtte være edru på DDE-konsert.

Enden på sommerens vise ble at Ulrikke flyttet til Trondheim. Det er vel ikke så mye mer å si om det.

Du skal se det ordner seg...

2009-05-16T01:07:00.000-07:00

Den siste tiden har jeg måttet kjempe meg gjennom et sosialt eksperiment som kalles russetiden. I tilleg til å være usigelig morsomt er russetiden også en mental og fysisk belastning.
En kan si jeg bor ganske sentralt. Midt i byen, faktisk. Sånn akkurat på midten av sentrum.
At leiligheten er relativt stor og det faktum at vi er fire gutter som holder hus her, fører til en del rabalder.
Det toppet seg forrige helg da min gode venn Krister Kanck fant det for godt å slenge penis ut stuevinduet og dingledingledingle til alle som passerte. Selvsagt ble det reaksjoner, og selvsagt fikk vi besøk av tre politimenn. Når de fant fire forkomne ungdommer og ikke en fest med femti-seksti stykker ble de så forfjamset at de måtte gjennomsøke leiligheten for det som måtte finnes av mer kjemiske saker, for eksempel bensin, lynol, tennvæske osv. Det var på dette punktet jeg ble vekt av en politimann med lommelykt som kom inn på rommet mitt, hittil hadde jeg vært uvitende om hva som skjedde. Bevares, jeg har ingen ting imot politiet, og konstabelen var høflig og gikk ut igjen.

Da jeg i natt skulle krype til køys sto det igjen noen på trappen min. De samme som jeg hadde bedt dra hjem hadde Thomas bedt på besøk. Thomas var dog lykkelig uvitende til dramaet som nå utspant seg på trappen. Utenfor sto nemlig Markus og ropte "Naaaaach" mens huseieren min, som tilfeldigvis var ute på byen, sto en meter unna og så forfjamset på ham. Gode gud.

Når man kommer hjem til folk er det vanlig å vise litt etikette. Det virker som om noen av de veldig gode vennene mine har inntrykk av at mitt, Thomas, Leon og Magnus sitt hjem er en nattklubb. På nattklubber kan man nemlig rope og skrike, invitere folk i øst og vest, ta en bråsjans på at man treffer toalettskåla og danse til altfor høy musikk. Og om man virkelig er i siget, kan man jo bevege seg inn i gråsona og dingledingledingle litt.
Hos oss er det derimot folk som bor. Hos oss kan man godt nyte littegrann alkohol mens man har en dyp samtale om livet og havet. Yatzi og vri åtter er også sunne aktiviteter man kan bedrive. Man kan tilogmed slå på stereoanlegget mitt og sette på en kassett eller en ipod. Man kan få et glass å ha drikke i så lenge man ikke spytter snus i det etterpå.
Men jeg begynner altså å bli lei av å ha et snes mennesker i stua mi, selv om jeg kjenner dem aldri så godt. Og jeg er møkk lei av å stå på balkongen min og si "nei, her er det ihvertfall ikke nachspiel." Og reprimaden jeg og Thomas fikk av huseier, satte ting i perspektiv for min del. Om du skulle bli invitert hjem til meg ser jeg gjerne at du tar hensyn til følgende:

1. Om man må kaste opp, henvend deg til nærmeste toalett. Om uhellet skulle utspille seg i en vask, vennligst kjøp en flaske Mudin avløpsåpner påfølgende dag.
2. Om du er invitert hjem til meg, omfatter invitasjonen deg, som i entall. Om flere mennesker skal inviteres er det jeg eller noen andre av oss som bor her som skal gjøre det.
3. Vær vennlig å ikke lage unødvendig bråk. Vi har nemlig naboer og sånt.

Min motivasjon for å skrive dette innlegget er det faktum at jeg har en for stor omgangskrets til at alle jeg kjenner kan komme på besøk samtidig. Om jeg skulle ønske en slik sammenkomst ville det vært mere fornuftig å legge den til turisthytta, taket på bybasenget, bodø spektrum eller burøya. Takk for at du ville lese mitt vesle hjertesukk, og på forhånd takk om du velger å føye deg etter mine ønsker.

Sveve over byen

2009-04-27T13:16:00.000-07:00

Hvis du er så trett av livet at pent vær får deg til å sitte inne; da vet jeg godt hvordan du har det, det kunne vært meg.

Jeg var på konsert i går. Jeg går ofte på konsert, men i går opplevde jeg noe ganske spesielt. Jeg ble introdusert til et nytt band, Hoem & Simonsen Duo, som bestod av en elektrifisert tubaspiller og en kvinnelig vokalist. Den storslagne trakteringen av instrument og stemme var i seg selv påfallende, men det var da de spilte "the day we´re leaving town" av Magnet at ting begynte å skje. Det hele var så blendende vakkert at jeg ikke bare ble varm og god invendig, men de overveldende emosjonene kunne synes på lang avstand utenfra. Tårene rant, noe de aldri noen sinne har gjort på konsert før.

It´s such a glorious day, so come what may, you and i are off to see the world..

Jeg bærer tydeligvis en emosjonell bagasje av en eller annen sort, og det siste døgnet har jeg prøvd å komme frem til hva det var som fikk begeret til å renne over. Jeg har en iboende syk trang til å være like god som andre. Aller helst en smule bedre. Og jeg liker å tro godt om meg selv og det jeg gjør. Og jeg tror mye. Jeg både sier og tror mye mer enn jeg handler og noen ganger stopper det hele opp, og jeg innser hvor på jordet jeg er. Det er forferdelig å måtte identifisere seg med det du aldri vil bli, en person med alt for stor munn og alt for liten nese, ikke ulikt den jevne lærer i det offentlige skolevesen. Jeg har en skapertrang jeg ikke bruker, jeg har en vaskemaskin som venter på klesvasken, jeg har en framtid og et mål, men masse tid jeg ikke kan forvalte. X antall prosent av meg er fucked up!

So get into the car, we´ll watch it from afar, as the flames kiss the sky, there´s only you and i.

Jeg ønsket å fly net trappen, ut på gaten, opp i luften, høyt over hus og trær. Jeg steg til værs og så ned på byen.

Det er i stunder som dette det er godt å se ut over seg selv. Å se gjennom hinnen i såpeboblen min, som rommer det følelsesmessige vakuumet i mitt mentale mikrokosmos. Det er balsam for sjelen å bli irritert og forbannet, kanskje spesielt på folk man ser opp til. Det hviler en makaber glede i å miste respekten for andre, for når det kommer til stykket er vi alle en haug ynkelige unnskyldninger for kreaturer å regne.

Let it burn to the ground, ´cause we´re not hanging arround, it´s the day you and i are leaving town.

Jeg skal ikke klage på naboens hage, for selv har jeg en uslett plen. I all kritikk jeg gir til andre ligger det en krass kritikk av meg selv. Ofte er jeg ikke klar over det selv, men ordene brenner der inne og handlingen, selvrealiseringen, kommer til kort. Faen heller.
Jeg er ikke sur, jeg er bare veldig, veldig skuffet. Men jeg bærer med deg. Bærer du med meg?

Så håpet jeg å se at mitt eget liv var uten særlig verdi, og hvis det var så kunne jeg sveve og bli fri.

(For ordens skyld: dette bloginnlegget har null og niks med Ulrikke å gjøre.)

Exit hverdag faktor 1: Obskur jobb

2009-04-24T15:39:00.001-07:00

I løpet av de siste 48 timene har jeg i tillegg til skolegang jobbet 6 forskjellige plasser. Jobben min er nemlig å montere, frakte, reparere, stille inn og lytte til lydanlegg. I jobben får jeg gleden av å møte ufattelig mange mennesker, både bakmenn og artister. Og hverdagen blir fort interessant når man i snitt er på fem konserter i uka. Herlig er det. I dag har jeg rigget opp annlegg på Rica Hotel, rigget ned anlegg på kunstforeninga, vært på konsert med Siri Nilsen og til slutt rigget ned anlegg på Rica Hotel.

Greit, det høres kjedelig ut, og mange av jobbene jeg drar på har en tendens til å være møkk kjedelige. Men herregud så gøy det er når konserten er bra. Forrige fredag leverte jeg FOH og PA til Maria Mena. Jeg tror hun må være en av de mest missforståtte artistene i Norge. Dama er rett og slett råbra og en artist som jeg mener er så nært man kommer en fasit på hvordan en popartist bør være. I dag sto det lokale arrangementet Kjerringråkk for tur, og jeg tror enkelte av artistene rett og slett burde studere Maria Menas låtskrivningsevner nøye.

Det aller beste med jobben min er at jeg får mulighet til å tjene helt greit med penger for å bli servert saftige opplevelser nesten daglig. I tillegg lærer jeg mye mer enn noen skole noen gang vil kunne lære meg. Noen velger å dra i militæret, noen velger å reise, noen velger å utdanne seg til lærer. Jeg velger lydteamet!

Velkommen skal du være

2009-04-21T15:01:00.000-07:00

God aften og signet være.

Mitt navn er Svein, og med dette oppretter jeg min blogg. I mitt første blogginnlegg vil jeg gjerne skrive noen ord om meg selv.

Jeg er i skrivende stund 19 år og bor i hjertet av Bodø by. Min bopel er et kollektiv som jeg deler med mine tre kamerater Thomas, Leon og Magnus. Intill Februar bodde jeg hjemme hos mor, far, søster og bror. Så grep utbrytertrangen meg og ut kom jeg meg i en fart. Til en semi-ny hverdag som fortsatt ville inneholde skole, men med større influenser av min nye jobb, mine nye venner og min trofaste kjæreste. Om du ikke har forstått bloggtittelen min enda: livet er herlig kaotisk!
(Forøvrig i sterk kontrast til tittelopphavet, Gunnvor Hofmos dikt anno 1946).
Utover sosialt samvær i hjemmet bedriver Svein nå dagene med svak musisering, avslutning av videregående opplæring, jobbing med herlig store PA-anlegg, kjæresterier og jevnlig gjenforening med familie.

Nå er jeg trett og kommer tilbake til ovenfornevnte livssysler senere.